Foreldrefremmedgjøring – et tilsvar til fagpersoner som vegrer seg for kunnskap
– Fagpersoner med sentrale posisjoner i norsk myndighetsutøvelse bærer et stort ansvar for at behandlingsinstitusjoner, barne- og familievern og rettspleien settes i stand til å identifisere og håndtere slik destruktiv foreldreatferd som en form for psykisk vold i familier, skriver Eivind Meland og Lill Stella Høslom.
Eivind Meland. Professor emeritus, UiB, veileder, Bergen kommune, og styreleder, PASG (Parental Alienation Study Group) Norge
Lill Stella Høslom. Samtaleterapeut, Psykosyntese, og styremedlem, PASG (Parental Alienation Study Group) Norge
Steinsvåg og medarbeidere hevder i en artikkel i Fokus på familien (nr. 4, 2024) at tilhengere av begrepet foreldrefremmedgjøring (FF) er fremmedgjort for selve begrepet og er ute av stand til å vurdere problemer knyttet til samværsvegring etter skilsmisse på en systemisk og mangefasettert måte. Det er et større problem at fagpersoner med sterk innflytelse på myndighetsutøvelse lukker øynene for fenomenet og usaklig beskylder vårt perspektiv for å være ensidig og ugyldig.
Foreldrefremmedgjøring (FF) kan beskrives som en kompleks form for familievold som retter seg mot en forelder, og med det til følge at barnets relasjon til vedkommende blir skadet eller ødelagt (Harman et al., 2018).
Fenomenet kan forstås som et relasjonsproblem som må tilfredsstille fem hovedkriterier, omtalt som femfaktormodellen (FFM) (Bernet et al., 2022). Disse kriteriene er som følger:
Barnet vegrer seg eller motsetter seg samvær med forelderen (samværsvegring).
Barnet har tidligere hatt et godt forhold til den forelderen det nå vegrer seg for.
Forelderen har ikke utsatt barnet for vold, misbruk eller grov omsorgssvikt.
Den begunstigede forelderen bruker flere fremmedgjørende strategier og metoder.
Barnet viser tegn på psykiske eller atferdsmessige forstyrrelser som kan indikere at det er utsatt for fremmedgjøring.
De fremmedgjørende strategiene skal være manipulative. Det kan for eksempel dreie seg om direkte nedsettende omtale av den andre forelderen. Manipulasjonen kan ellers bestå i å fremstille seg selv som et offer som trenger barnets omsorg og støtte, såkalt rollediffusjon eller destruktiv parentifisering. Gjennom slike strategier kan barnets tanker og følelser overfor den andre forelderen endres til det negative. Den fremmedgjørende kan fremheve den andre forelderens reelle, overdrevne eller innbilte tilkortkommenheter og feil. Udokumenterte og falske anklager kan bli brukt for å styrke egen posisjon under rettskonflikter vedrørende omsorg og samvær. Anklagene dreier seg ofte om familievold, fysisk og seksuelt misbruk eller sviktende omsorg (Sharples et al., 2023).
Steinsvåg og medarbeidere hevder i en artikkel i Fokus på familien (nr. 4, 2024) at tilhengere av begrepet foreldrefremmedgjøring (FF) er fremmedgjort for selve begrepet og er ute av stand til å vurdere problemer knyttet til samværsvegring etter skilsmisse på en systemisk og mangefasettert måte (Steinsvåg et al., 2024). De hevder at «tilhengere av FF argumenterer ofte for, på feilaktig grunnlag, at myndighetene har gått god for FF og at det eksisterer et solid vitenskapelig grunnlag». Vi vil i dette innlegget imøtegå kritikken med utgangspunkt i sitater fra Steinsvåg og medarbeideres artikkel.
Konseptualisering og fremmedgjøring
All konseptualisering er mangelfull og medfører (en fare for) fremmedgjøring. Vi kunne ønsket at fagpersoner fra Bufetat som skriver en fagartikkel, belyste hvilken forforståelse og hvilket konseptuelt perspektiv de selv representerer. Ingen mennesker taler fra «the position from nowhere». Å pretendere at man gjør det, er uttrykk for et «gude-triks», ifølge Donna Haraway (Haraway, 1991). All konseptualisering er situert, ifølge henne.
Førsteforfatter på dette tilsvaret har vist at den dominerende voldsforskningsformidlingen i Norge er kjønnsstereotyp, der kvinner oftest oppfattes som underlegne ofre under maskulin makt og tvangsmessig kontroll (Meland & Furuholmen, 2022). Vi vil hevde, på tross av påstander om det motsatte fra Steinsvåg og medforfattere, at vårt perspektiv er kjønnsinkluderende, komplementært og systemisk.
Hverken vårt eller Steinsvågs perspektiv er imidlertid 100 % valid. Vi ser på konflikter i familien etter skilsmisse fra ulike ståsteder. Vi er uenig når det gjelder deskriptiv validitet (hvordan beskrive fenomenet). Viktigere enn den deskriptive validiteten er den funksjonelle validiteten: Kan vi gjøre noe med problemet, og hvilket perspektiv har størst funksjonell nytteverdi?
Derfor er det også så viktig, som forfatterne skriver, at vi har evnen til å lytte med respekt og et åpent sinn. En slik åpenhet fordrer at man undersøker fordomsfritt, lytter til hverandres argumenter og undersøker om de lar seg bekrefte eller avkrefte. Gjør artikkelforfatterne det, eller bidrar de til spredning av «akademiske rykter»? Vi tar utgangspunkt i påstander fra forfatterne og undersøker disse:
Mye av Gardners forskning er publisert på eget forlag, og aldri fagfellevurdert
Gardner forfattet 40 bøker og skrev mer enn 200 artikler og bokkapitler. Et litteratursøk med artikler fra 1998 til 2004 (året etter at han døde) gir 14 relevante treff med samtlige artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrift. Tre artikler er fra 2004 (Gardner, 2004a, 2004b, 2004c). Vi betviler at forfatterne har undersøkt om påstanden de fremsetter, er valid.
FF fortrenger en åpen, ikke-dømmende og systemisk utforskning
Påstanden gjentas flere ganger i artikkelen. Forfatterne hevder at «ideen om FF» representerer en enveis, kausal forståelsesmodell hvor samværsvegring alltid blir forstått som uttrykk for at barnet er manipulert av den favoriserte forelderen til å ta avstand fra den andre.
I artikkelen innrømmer forfatterne at fenomenet eksisterer: Å advare mot bruk av begrepet «betyr ikke at vi er avvisende til at en forelders bitterhet eller hat, bevisst eller ubevisst, urettmessig kan påvirke barnas samvær med den andre forelderen» (s. 327). Steinsvåg har selv anbefalt at påstander om FF må undersøkes konkret i den enkelte sak (Torsteinson et al., 2008, s. 36). I en av artiklene, som inngår i Stokkebekks ph.d.-oppgave, beskriver han ganske presist dynamikken som noen ganger leder til FF. Han anerkjenner samværsforelderen som en person som posisjonerer seg rettmessig som moralsk aktør i samlivskonflikter (Stokkebekk et al., 2023). Her er vi helt enig med Stokkebekk, og vi deler et systemisk perspektiv, i likhet med de fleste innen vårt fagmiljø.
Forfatterne anerkjenner med andre ord at dynamikken bak fiendtliggjøring av en forelder er et faktisk forekommende fenomen, men fremstiller det som om tilhengere av begrepet alltid fortolker samværsproblemer inn i en forhåndsbestemt ramme. Forskere på dette feltet, inkludert oss selv, forstår tvert om fenomenet som en kompleks og systemisk prosess (Harman et al., 2018).
Jurister på dette området har heller intet endimensjonalt syn på fenomenet, slik forfatterne påstår. De anerkjenner at der er mange faktorer og årsaker til foreldre-barn-kontaktproblemer (Joshi, 2021). De anbefaler, slik Steinsvåg også har tatt til orde for, at hver sak må undersøkes kompetent. Vi forstår ikke grunnen til at forfatterne anerkjenner at FF er et reelt eksisterende fenomen, men samtidig fortegner og forfalsker våre synspunkt.
Foreldre (kan) havne i en spagat mellom hensynet til samfunnets ideal om å være likestilte foreldre og tolkningen av hva som er den beste omsorgsløsningen for barnet.
Forfatterne formidler påstander som ofte finnes i feministisk inspirert litteratur om likestilling og omsorgsutfordringer (Bjørnholt, 2021). Delt bosted er ikke anbefalt som alternativ der det er vold i parforholdet (Two Homes, 2022). Motsetningen mellom likestillingsbestrebelser og delt bosted blir mindre dersom vi anlegger et komplementært og systemisk syn på likestilling slik at vi anerkjenner foreldres forskjellighet og avstår fra å vurdere hvilken forelder som har best omsorgsevner. Foreldre er ikke like. Barnet profitterer på forskjellige foreldre med ulike roller og oppgaver, men som behandler hverandre som likeberettigede (Marcus, 2017).
I Danmark er det med dette som utgangspunkt (at sabotasje skal bekjempes) inngått en tverrpolitisk avtale der bekjempelse av FF blir det bærende prinsipp
Forfatterne bruker dette som utgangspunkt for å sitere de få aktørene i Danmark som har protestert og deler syn med seg selv, blant annet det danske barneombudet. Nå er lovfremlegget vedtatt i det danske Folketinget (19. desember 2024). Lovvedtaket endrer først og fremst foreldreansvarsloven § 4, som tilsvarer den norske barneloven § 48, og innfører et nytt avsnitt som fastslår at ved vurderingen av barnets beste skal hensynet til barnets rett til begge foreldre trekkes inn. Det viktige nye er at det presiseres at «[s]amarbejdschikane, herunder forældre-fremmedgørelse, som er kommet til udtryk ved barnets adfærd», inngår i dette. Videre er det av stor viktighet at det er lagt til følgende: “Samarbejdschikane, herunder forældre-fremmedgørelse, tillægges konsekvenser hvis dette er til barnets bedste”.
Forfatterne henviser ensidig til motstandere av lovreformen i Danmark. Tydelige sanksjoner mot destruktiv atferd og psykisk vold betyr ikke at det danske Folketinget ser på alle konflikter ut fra et overgriper-offer-perspektiv. I disse prosessene kan konflikten være sterkt asymmetrisk, og det er da nødvendig at myndighets- og rettsorganer er i stand til å gjenkjenne og reagere tydelig på slik uønsket og helseskadelig atferd.
Det [er] to hovedforståelser av FF: (1) de som er tilhengere av FF som en singelfaktorteori, og (2) de som legger til grunn en multifaktorforståelse
Dette er et stråmannsargument. Tilhengere av FF-begrepet har i mange år bestrebet seg på å utvikle forståelsen av fremmedgjøringsprosessen for å avgrense hva som skal forstås som FF. Modellen FFM er de som i dag er mest fremtredende i forskningen (Bernet & Greenhill, 2021). En skiller mellom grader av fremmedgjøring og fremmedgjøringsstrategier, og ulike perspektiver av fremmedgjøringen avhengig av om man studerer barnet, den fremmedgjørende forelderen eller den fremmedgjorte.
Det er korrekt at begrepet fortsatt er omstridt. Også FFM har vært kritisert for å være feilbefengt (Garber & Simon, 2023). Men heller ikke sterke kritikere av FF-begrepet underslår at tilhengere av FF står for en systemisk forståelse. Dette legges til grunn for et viktig samarbeidsinitiativ i AFCC (Association of Family and Conciliation Courts) hvor både Garber og Simon deltar (Bernet et al., 2024).
Forfatterne av artikkelen i Fokus på familien er opptatt av at bruk av FF-begrepet kan misbrukes slik at voldsutsatte mødre ikke blir tatt på alvor hos myndigheter og i rettsorganer. Det er en legitim bekymring. Ett av hovedkriteriene i FFM er nettopp at det ikke skal være vold eller andre tegn på omsorgssvikt som kan forklare kontaktvegring (Bernet & Greenhill, 2021). Forskjellen på berettiget avstandtaking og FF har også lenge vært et hovedfokus for tilhengere av FF (Bernet et al., 2022; Harman et al., 2018).
Påstander om at det spesielt skal være kvinner som er utsatt i en kjønnsspesifikk, fordomsfull behandling i rettsapparatet, er ikke entydig bekreftet empirisk. Derimot finner en at FF er ledsaget av falske anklager fra den fremmedgjørende forelderen, og at den fremmedgjørende ofte anvender andre typer familievold mot barn og den fremmedgjorte forelderen, som er rettslig bekreftet (Harman & Lorandos, 2021; Sharples et al., 2023). Det kjønnsspesifikke voldsperspektivet som forfatterne står for, representerer fordommer med et stort skadepotensial for både foreldre og barn. Dessverre er slike kjønnsstereotypier utbredt i toneangivende deler av voldsforskningsmiljøene, selv om forskningen viser et mer sammensatt bilde (Meland & Furuholmen, 2022).
En rekke forskere har omtalt FF som pseudovitenskap
Forfatterne gjentar påstander om manglende vitenskapelig validitet en rekke ganger i artikkelen. De har rett i at FF ikke er tatt inn som eget begrep i DSM eller ICD. Grunnen er at i begge disse diagnosesystemene er det beskrevet kategorier for skadelig foreldre-barn-relasjoner som også er dekkende for FF. Ett begrep som ble introdusert i DSM-5, er «child affected by parental relationship distress» (CAPRD) som er mindre spesifikt, men dekkende for FF (Bernet et al., 2016).
Å hevde at FF ikke er et gyldig og vitenskapelig dokumentert fenomen fordi det ikke er presentert som egen diagnostisk enhet i eksisterende manualer, er like meningsløst som å hevde at «stalking» (ekstrem personforfølgelse) ikke eksisterer fordi det ikke fremtrer som egen diagnosekategori. Både FF og personforfølgelse er eksempler på psykisk vold uavhengig av om det er spesifisert i DSM eller ICD.
Av 94 referanser i artikkelen er 26 empiriske studier av FF og tilgrensende fenomener. Et stort antall refererte artikler er meningsbaserte og tydelig politisk-ideologisk preget, ofte med et stort antall «forfattere». Steinsvåg og medforfattere gjør ingen forsøk på vitenskapelig å validere den empiriske litteraturen. En norsk empirisk valideringsstudie (Meland et al., 2023) omtales kun som ett av mange eksempler på at «tilhengere av FF argumenterer ofte for, på feilaktig grunnlag, at myndighetene har gått god for FF og at det eksisterer et solid vitenskapelig grunnlag».
Vi hadde forventet at akademikere var i stand til å vurdere om vitenskapelige, empiriske studier er valide. Det første vi spør oss om, er om det beskrevne fenomenet har en konsistent sammenheng med psykisk skade hos barn og foreldre. Det er grundig dokumentert (Harman et al., 2022). Imidlertid er mange studier beheftet med metodiske svakheter og muligheter for bias. Rekrutteringsbias er en av validitetstruslene. Der er imidlertid konsistent sammenheng med psykisk skade uavhengig av om studiedeltagerne er selektert eller representerer den generelle befolkning (Wang et al., 2023). Vi må også undersøke mulighet for såkalt «felles metode bias». Psykisk skade er dokumentert selv om skadevirkningene er vurdert av andre enn dem som identifiserte FF (Lavadera et al., 2012).
“Behandlere som ikke er i stand til å avsløre hvordan manipulasjon og emosjonell makt utøves mot barn, er sikkert i god tro, men de setter seg selv og familiene i en sjakkmatt-posisjon. ”
Vi må også spørre om skadevirkningene kommer etter påvirkningen, eller om skadevirkningen lettes av behandling eller andre virkemidler (temporalitet). Der er behandlingsstudier med systemterapeutisk tilnærming med og uten midlertidig fjerning av den fremmedgjørende forelderen. I begge tilfeller reduseres den psykiske skaden (Toren et al., 2013; Warshak, 2018). Den funksjonelle validiteten er også ivaretatt.
Når volden ikke erkjennes
Vi opplever at Steinsvåg og medforfattere i likhet med store deler av det norske fagmiljøet lukker øynene for denne type psykisk vold. Når den ikke erkjennes i helsetjenesten, kan det legge til rette for overdiagnostikk med et stort antall pseudobegreper som fremtrer som adekvate psykologiske kategorier. Behandlere som ikke er i stand til å avsløre hvordan manipulasjon og emosjonell makt utøves mot barn, er sikkert i god tro, men de setter seg selv og familiene i en sjakkmatt-posisjon. Barnets reaksjonsmønster omdefineres til diagnoser, mens det er mer funksjonelt å se på mønstrene som kommunikasjon og reaksjoner blant annet på lojalitetskonflikter (Brinkmann, 2015; Frances & Batstra, 2013).
Spesielt er barn utsatt når de blir tvunget til å velge mellom foreldre, og rettsorganer legger avgjørende vekt på deres mening. Ofte fortsetter den emosjonelle kontrollen og den psykiske volden etter at voldsutøveren får tilkjent fast bosted og omsorgen for barna. Det er omsorgssvikt og mishandling av barn med myndighetenes velsignelse (Marcus, 2017).
Vi anerkjenner at Steinsvåg og medforfattere presenterer en systemisk modell som inkluderer slike konsekvenser for barn, men vil anbefale at vi sammen retter søkelys mot svært destruktive og asymmetriske konflikter i familien. Om vi kaller det FF eller bruker andre adekvate begreper, er av underordnet betydning for oss.
Konklusjon
FF er et valid og reelt eksisterende fenomen med stort skadepotensial for barn og foreldre. At deler av det norske fagmiljøet avviser det uten å gjøre reelle forsøk på vitenskapelig validering, er sterkt kritikkverdig. Fagpersoner med sentrale posisjoner i norsk myndighetsutøvelse bærer et stort ansvar for at behandlingsinstitusjoner, barne- og familievern og rettspleien settes i stand til å identifisere og håndtere slik destruktiv foreldreatferd som en form for psykisk vold i familier.
Litteraturlisten kan fås tilsendt ved henvendelse til forfatterne.
Eivind Meland, professor emeritus, UiB, veileder, Bergen kommune, og styreleder, PASG (Parental Alienation Study Group) Norge
Lill Stella Høslom , samtaleterapeut, Psykosyntese, og styremedlem, PASG (Parental Alienation Study Group) Norge