Når kampen for å bli trodd blir en ny form for vold
MISTER FOTFESTET: – Det å leve i en konstant uforutsigbarhet, hvor man gradvis mister fotfestet i seg selv, skriver den anonyme artikkelforfatteren om hvordan vold, kontroll og manipulasjon kan utvikle seg over tid – også etter et samlivsbrudd.Foto: Pars Sahin on Unsplash
Vold i nære relasjoner handler ikke alltid om det synlige eller det åpenbare. Denne teksten, skrevet av en anonym forelder, handler om hvordan kontroll, manipulasjon og maktutøvelse i noen tilfeller kan fortsette også etter et samlivsbrudd – og hvordan både barn og systemer kan bli en del av dynamikken. Den handler også om hvordan samvær kan bli en arena for kontroll, hvordan alvorlige påstander kan få fotfeste, og hvordan reaksjoner på langvarig belastning kan bli mistolket når helheten ikke blir sett. Samtidig løfter teksten fram barns behov for trygghet, tilknytning og frihet til å være seg selv i relasjon til begge foreldre.
Av anonym forelder
Å forstå at man selv er utsatt for vold
Jeg har selv jobbet med vold i nære relasjoner i mange år. Jeg kjenner begrepene, mekanismene og hvordan vold kan arte seg. Likevel tok det tid før jeg fullt ut forsto at det også gjaldt meg. Det handlet ikke om at det ikke var tydelig nok, men fordi volden utviklet seg gradvis, og fordi mye av det som skjedde ikke passet inn i den tradisjonelle forståelsen av hva vold er.
Det handlet ikke bare om enkeltstående hendelser, men om en systematisk nedbrytning over tid, som foregikk gjennom kontroll, frykt, manipulasjon og en stadig forskyvning av grenser. Samtidig var det også episoder som var mer konkrete, mer direkte, og som i ettertid står igjen som tydelige. Men det var helheten som gjorde mest skade. Det å leve i en konstant uforutsigbarhet, hvor man gradvis mister fotfestet i seg selv.
Man begynner å tilpasse seg. Man forklarer bort, og man prøver å forstå, roe ned, og unngå situasjoner. Og uten at man merker det helt selv, flytter grensene seg. Til slutt står man igjen et sted hvor man ikke lenger kjenner seg selv igjen.
Da relasjonen tok slutt, trodde jeg, som mange andre, at det verste var over. Det var da en ny fase begynte.
Når volden skifter form etter bruddet
For i stedet for at volden opphørte, opplevde jeg at den skiftet form. Den flyttet seg inn i noe som på overflaten kan se ut som konflikt, samarbeid eller uenighet, men som i realiteten handlet om kontroll og makt, bare med andre virkemidler. Barna ble også en del av dette.
Jeg opplevde over tid det jeg i dag forstår som samværssabotasje og systematisk svekkelse av min rolle som forelder. Kontakt med barna ble vanskeliggjort, begrenset eller problematisert. Situasjoner hvor jeg var sårbar, ble ikke møtt med hensyn, men utnyttet. Det som for meg handlet om omsorg, tilknytning og trygghet, ble snudd til noe annet. Det har vært helt umenneskelig vondt å bli revet bort fra hverdagen til barna, som en trygg og fast omsorgsperson.
Når påstander får fotfeste i systemet
Samtidig ble det fremsatt alvorlige påstander om meg, påstander som ikke stemmer, men som likevel fikk plass og betydning, fordi det ble gjentatt mange nok ganger. Det ble tegnet et bilde av meg som ikke var i samsvar med virkeligheten, men som likevel fikk fotfeste i systemet. Jeg opplevde å få tillagt egenskaper, reaksjoner og tilstander som ikke hadde rot i hvem jeg er, og som heller ikke tok høyde for det jeg faktisk sto i.
Når man allerede er presset, sliten og preget av det man har vært gjennom, er det svært lite som skal til før man fremstår som nettopp det; presset og preget. Og i stedet for at dette ble forstått som en naturlig reaksjon på belastning, opplevde jeg at det i større grad ble brukt som en forklaring på at problemet lå hos meg.
Det er en form for dobbelt belastning som er vanskelig å beskrive fullt ut. Det er en smerte og sorg, som jeg bærer med meg resten av livet.
På den ene siden står man i ettervirkningene av det man har vært utsatt for. På den andre siden må man samtidig forsvare seg mot en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer, og kjempe for å beholde det som betyr aller mest, relasjonen til egne barn.
Når systemene ikke gjenkjenner mønstrene
Et forhold som også fortjener større oppmerksomhet, er hvordan alvorlige påstander noen ganger oppstår først i etterkant av et samlivsbrudd. I flere saker ser man at en forelder, som tidligere har vært en sentral og trygg forelder, plutselig blir beskrevet med sterke påstander og beskrivelser, som ustabil, uegnet eller psykisk syk. Dette går igjen i flere av disse sakene.
Det som gjør dette særlig alvorlig, er at det ikke bare utspiller seg mellom to mennesker. Det skjer i møte med systemer som er ment å beskytte, avdekke manipulasjon og se mønstre.
Og når disse systemene ikke i tilstrekkelig grad gjenkjenner mønstre av vold, kontroll, manipulasjon og maktutøvelse, kan de bidra til å forsterke det som allerede skjer.
Den som fremstår rolig, strukturert og overbevisende, blir ofte oppfattet som troverdig. Den som bærer belastningen, og som reagerer på den, kan fremstå som det motsatte. Når dette ikke forstås i lys av hva personen faktisk står i, kan vurderingene bli skjeve.
Jeg har opplevd hvordan mine reaksjoner har blitt tolket løsrevet fra konteksten de oppsto i. Hvordan det å være redd, sliten og urolig i en situasjon som faktisk er belastende, ikke nødvendigvis blir forstått som det, men som et problem i seg selv.
Samtidig kan den som utøver kontroll fremstå nettopp slik systemene forventer: rolig, konsistent og troverdig. Dette er ikke unikt for min sak. Det er et mønster som går igjen. Og det er særlig alvorlig i saker som omhandler barn.
Barn merker mer enn det som blir sagt
Barn lever ikke bare i det som blir sagt. De lever i det de merker. I stemninger, blikk, forventninger og lojalitetspress. De merker når noe ikke er trygt, selv om ingen sier det høyt. De merker når de må tilpasse seg, holde tilbake eller navigere mellom to virkeligheter.
Når en forelder systematisk svekkes, påvirker det ikke bare den voksne, det påvirker barnets opplevelse av trygghet, tilknytning og frihet til å være seg selv i relasjon til begge.
Behovet for en dypere forståelse
Det jeg skriver, handler ikke bare om enkeltpersoner, men om strukturer og forståelse.
Vi trenger en dypere kunnskap om hvordan vold i nære relasjoner faktisk kan se ut, også etter brudd. Vi trenger en større bevissthet rundt hvordan barn kan bli brukt i maktutøvelse, og hvordan samvær kan bli en arena for kontroll. Vi trenger en forståelse for hvordan sårbarhet kan utnyttes, og hvordan reaksjoner på belastning kan mistolkes.
Og vi trenger systemer som evner å se helheten. For når mennesker som allerede er presset til det ytterste, må bruke kreftene sine på å bli trodd, forstått og ikke bli feilaktig definert, kan selve kampen bli en ny belastning. For noen oppleves den som en videreføring av volden.
Det er et ansvar vi som samfunn ikke kan ta lett på.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.