Relasjonell engangsbruk og den moralske korrupsjonen i familiepolitikken
FAMILIEBÅND: «Barn trenger trygghet. De trenger også tilhørighet.» Slik uttrykker Stanley A. Korosi kjernen i essayet om relasjonell engangsbruk.
Når trygge og meningsfulle familierelasjoner behandles som utskiftbare, blir det lettere å overse skaden når de går tapt. Dette essayet setter navn på holdningen som gjør det mulig: relasjonell engangsbruk.
Hva skjer med et samfunn som glemmer familiene sine?
Et samfunn som behandler familierelasjoner som noe man kan klare seg uten, svikter ikke bare familiene. Det svekker de relasjonelle grunnstrukturene som barn, lokalsamfunn og samfunnsliv bygger på.
Relasjonell engangsbruk er den moralske tilstanden som gjør relasjonell berøvelse mulig. Det er den kulturelle og politiske antakelsen om at enkelte familierelasjoner kan få forsvinne uten alvorlig offentlig bekymring. Den forutsetter at et barns trygge og meningsfulle forhold til en forelder eller et familienettverk kan behandles som valgfritt, erstattelig, politisk upraktisk eller administrativt overflødig.
Relasjonell berøvelse er den levde konsekvensen: Et barn, en forelder, en besteforelder eller et familienettverk blir fratatt en trygg og meningsfull relasjon på grunn av voksnes handlinger. Det kan blant annet skje gjennom fremmedgjøring, institusjonelle forsinkelser, ideologisk styring, økonomisk utestengelse eller politisk svikt.
Mekanismene kan omfatte fremmedgjørende atferd, men er ikke begrenset til det. Slik atferd forekommer på individ- og familienivå, men kan også bli institusjonalisert. Et samfunn fremmer indirekte fremmedgjøring når det legger til grunn at barns familierelasjoner er valgfrie og kan forkastes.
Familierelasjoner som sosial infrastruktur
Familierelasjoner blir ofte behandlet som private forhold. På én måte er de det. Staten bør ikke eie familien, selv om enkelte ideologier mener noe annet. Den bør ikke diktere kjærlighet og hengivenhet, håndheve intimitet eller påtvinge et bestemt familieformat i et pluralistisk samfunn.
Men familierelasjoner er ikke bare private livsstilsordninger. De er sosial infrastruktur.
De danner identitet, tilhørighet, minner, forpliktelser, omsorg og kontinuitet mellom generasjonene. Det er i familien barn først lærer tillit, ansvar, tilknytning, forskjeller, tilgivelse, konflikt og reparasjon. Det er også der skade kan oppstå. Derfor må familierelasjoner undersøkes. Vold, tvang, trusler, omsorgssvikt og overgrep må identifiseres og håndteres.
Men beskyttelse mot skade må ikke bli en doktrine om relasjonell engangsbruk.
Barn trenger trygghet. De trenger også tilhørighet. Begge deler er forutsetninger for barns utvikling. De er ikke rivaler eller konkurrenter.
Barns relasjoner i ulike familieformer
Fremtidens familie trenger ikke å være en kjernefamilie, tradisjonell eller fastlåst. Det er ikke dette som er argumentet. Barn kan trives i mange familieformer: separerte familier, bonusfamilier, familier med foreldre av samme kjønn, slektskapsnettverk, stefamilier, donorbaserte familier, transnasjonale familier og andre omsorgsordninger. Kriteriet for en familie er ikke om den tilfredsstiller en ideologisk preferanse fra fortiden.
Kriteriet er om barns trygge og meningsfulle relasjoner blir anerkjent, beskyttet og får utvikle seg.
Det dypere problemet er relasjonell engangsbruk
Relasjonell engangsbruk er antakelsen om at et barns forhold til en forelder, besteforelder, søsken eller et større familienettverk kan behandles som valgfritt, erstattelig, politisk upraktisk eller administrativt overflødig. Det er det som skjer når et system blir komfortabelt med at relasjoner som burde vært beskyttet, forsvinner. Det fremstår ikke alltid som fiendtlighet mot familien. Oftere viser det seg som forsiktighet, utsettelse, nøytralitet, risikohåndtering, profesjonelle prosesser eller ideologisk overbevisning. Det forklares som noe som er til barnets beste.
Men virkningen kan være den samme. Et barns relasjon får lov til å visne. En forelder kan bli omtalt som unødvendig eller farlig uten at grunnlaget er undersøkt godt nok. En besteforelder, onkel, tante eller et søskenbarn forsvinner fra barnets verden. Familiehistorien blir snevrere. Barnets evne til å elske på tvers av familielinjer blir avhengig av andres godkjenning.
Det er også en offentlig svikt.
Referanser
Les hele essayet på engelsk: Relational Disposability
Redaksjonell merknad: Artikkelen er oversatt og tilrettelagt på norsk av Eivind Meland, PASG Norge.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
• • Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.