Takk for spørsmålet, Stine Sofie. Svaret er enkelt: Mer Sophos
SUBTIL VOLD: Det er ikke tilstrekkelig å vite hva barna sier, vi må også vite hvorfor barna sier det. Hva om barnas frykt har sitt opphav i en langt mer subtil, men like fullt destruktiv, form for vold? Hva med barnet som er utsatt for et nådeløst press om å velge bort en god nok forelder?, skriver Paulo Chavarria i dette tilsvaret til Stine Sofiestiftelsen. Foto: Charlein Gracia on Unsplash
Av Paulo Chavarria
Kristin Stokke og Stine Sofie Stiftelse (SSS) spør hva som ville vært tilstrekkelig for å imøtekomme mine krav etter at jeg kritiserte deres opprop mot den nye barneloven. Selv om Psykologisk.no ikke fant plass til denne teksten, synes jeg at et direkte spørsmål fortjener et klart svar. Men først en presisering: Ved å spørre hva som skal til for å tilfredsstille meg, flyttes fokuset fra sak til person. Mer Sophos: en slik debatt skal handle om barnas beste og sakens substans. Kravene vi stiller, må være på vegne av en sunn, kunnskapsbasert debatt om barns fremtid. Det er barnas krav, ikke mine, som skal besvares.
Med det sagt, og siden SSS stiller et direkte spørsmål, tillat meg å gi en beskjeden – og ikke uttømmende – liste.
1. En debatt basert på argumenter, innhold og substans, ikke autoriteter.
I deres svar på min kritikk av autoritetsargumenter, svarer dere med å ramse opp 80 fagpersoner. Dette bekrefter mitt poeng: dere lar tankefellen ad populum og ad verecundiam styre argumentasjonen. La oss heller diskutere argumentene som legges frem.
Et eksempel. SSS hevder at lovforslaget ikke tar godt nok hensyn til å belyse vold, rus og psykiatri. Men hva er innholdet i loven? Barnets beste er grunnleggende (§ 1-1), barns rett til vern mot vold sentral (§ 1-3), og at samvær skal nektes dersom det ikke tjener barnets beste (§ 8-1). Loven åpner for overvåket samvær (§ 8-6) og sakkyndig utredning ved mistanke om vold, overgrep, rus eller psykiske problemer (§ 12-12).
Jeg kan dele SSS' bekymring for hvordan loven vil bli anvendt. Men vi må kreve presisjon i argumentasjonen: lovens innhold er ikke nødvendigvis kjernen i problemet, men hvordan loven vil bli tatt i bruk. Det er derfor neste punkt er avgjørende.
2. AT SSS skal kreve et vern for barn som anerkjenner alle former for vold, ikke bare de mest synlige.
SSS skriver at de kjemper for 'barna som føler sin eksistens truet av en forelder', og at 'voksne må ha respekt for at noen barn ønsker å kunne velge vekk den voldelige mammaen, eller pappaen'. Når et barn uttrykker frykt, skal det tas på dypeste alvor, og saken må belyses grundig for å avdekke vold, rus eller psykiatri.
Men her oppstår et alvorlig hull i SSS' tilnærming. Det er ikke tilstrekkelig å vite hva barna sier, vi må også vite hvorfor barna sier det. Hva om barnas frykt har sitt opphav i en langt mer subtil, men like fullt destruktiv, form for vold? Hva med barnet som er utsatt for et nådeløst press om å velge bort en god nok forelder? Hva med barnet som læres opp til frykt og avvisning gjennom systematisk manipulasjon, infantilisering og sykeliggjøring?
Barnets uttalte ønske oppstår ikke i et vakuum. Det som kreves er en reell forpliktelse til å 'belyse saken godt nok' – også når mistanken retter seg mot psykisk vold fra den forelderen barnet bor hos.
Ironisk nok er SSS og deres allierte blant de fremste til å avvise eller mistenkeliggjøre de verktøyene og begrepene som trengs for å identifisere nettopp denne typen psykisk vold. Slik bidrar de selv til at én form for vold får all oppmerksomheten, mens en annen får lov til å operere i mørket. For å virkelig hjelpe enda flere barn, må de utvide sitt syn på hva vold er. De må kjempe like hardt for barnet som manipuleres, som de gjør for barnet som utsettes for fysisk vold. Først da kan vi snakke om et reelt og helhetlig vern for alle sårbare barn..
3. Intellektuell redelighet, ikke retoriske avledninger.
Mitt tredje 'krav' er at man svarer på den faktiske kritikken som blir reist. Min kronikk handlet om hvordan dere argumenterer. Deres svar handler om hva dere mener, og at dere har en 'agenda'. Dere unngår kjernen. Jeg krever en debatt der vi forholder oss til hverandres argumenter, ikke karikaturer av dem. Det er ikke tilstrekkelig å svare på min kritikk av estetikken SSS bruker i sin opprop mot barneloven ved å si at 'barn ikke liker krangling'. Det som kreves er en refleksjon over det etisk problematiske i å bruke små barn som visuelle symboler i en komplisert juridisk strid.
Det holder ikke mål for en så viktig organisasjon som SSS å redusere min kritikk av forsker-aktivisme til en banalitet om at 'alle har en agenda». Det er en unnvikelse av en svært kompleks problemstilling, og det er også misvisende: Min agenda som enkeltborger er én ting; den enorme makten og innflytelsen en organisasjon som SSS har til å forme lovgivning i Norge, er noe helt annet. Med slik makt følger et skjerpet ansvar for at argumentasjonen er vanntett – etisk, logisk og juridisk. At SSS enten ikke anerkjenner denne forskjellen, eller ikke klarer å se den, er i seg selv en avsløring av den mangelen på 'Sophos' som min opprinnelige kronikk pekte på, og er dypt problematisk for en aktør med så stor innflytelse..
4. Nyansering, ikke polarisering.
Mitt fjerde 'krav' er å anerkjenne at verden ikke er svart-hvitt. SSS fortsetter å ramme inn debatten som en kamp for de 'glemte' voldsutsatte barna. Men en lov må fungere for alle barn, også de i familier med høy konflikt uten vold. Å balansere disse hensynene er ikke et svik, det er ansvarlig lovgivning.
Det som til syvende og sist kreves, er å praktisere 'Sophos' – å vise vilje til selvkritikk, å engasjere seg i logikken bak argumentene, og å søke den beste mulige balansen for alle barn, ikke bare de som passer inn i egen agenda. Det er dette som ville vært tilstrekkelig.
Innlegget er et tilsvar til Kristin Stokke i Stine Sofies Stiftelse: https://psykologisk.no/2025/07/barneloven-hva-ville-vaert-tilstrekkelig-for-a-imotega-chavarrias-krav/
Paulo Chavarrias tilsvar er også publisert her: https://prismanor.substack.com/p/takk-for-sprsmalet-stine-sofie-svaret?r=5rebjz&utm_medium=ios&utm_campaign=post&triedRedirect=true
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.