En kritisk blindsone i selvmordsforebygging i Norge
SELVMORDSRISIKO: Foreldrerollen er tett knyttet til identitet og livsmening. Når kontakten med egne barn brytes over tid, kan det føre til alvorlig psykisk belastning og økt selvmordsrisiko – en sammenheng som løftes frem i kronikken i Altinget.
Ufrivillig tap av kontakt mellom foreldre og barn etter samlivsbrudd er en alvorlig, men i stor grad oversett risikofaktor i norsk selvmordsforebygging. I en kronikk i Altinget advarer Hans Petter Goller og Bjørn Joachimsen mot at sentrale deler av risikobildet forblir uadressert: – Når dette ikke inngår i selve kunnskapsgrunnlaget, risikerer man at også forebyggingen bommer, skriver Goller og Joachimsen.
Av Redaksjonen
Den 29. april 2026 publiserte Altinget kronikken «Samværshindring og foreldrefremmedgjøring er psykisk vold – og det koster liv»
Kronikken inngår i et målrettet og pågående arbeid fra PASG Norge, i samarbeid med MannsForum, for å synliggjøre foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje som en alvorlig – og i dag underanalysert – risikofaktor for psykisk uhelse og selvmordsfare hos utsatte foreldre.
Fra faglig analyse til politisk påvirkning
Dette arbeidet ble også løftet direkte inn i politikkutviklingen gjennom møtet på Stortinget 16. april, hvor representanter fra PASG Norge og MannsForum møtte Margret Hagerup og Nina Margrethe Dons-Hansen i Helse- og omsorgskomiteen. Sammen med Øivind Østberg og Hans Petter Goller ble det presentert et tydelig faglig hovedpoeng: Norsk selvmordsforebygging har en vesentlig blindsone. Tap av kontakt mellom foreldre og barn etter samlivsbrudd er i liten grad identifisert som risikofaktor, til tross for at menn står for rundt 75 prosent av selvmordene i Norge.
Et koordinert faglig arbeid
Det som fremkommer gjennom både kronikken og møtet, er et koordinert faglig initiativ mellom PASG Norge og MannsForum. Arbeidet tar sikte på å etablere relasjonelle tap som en sentral variabel i suicidologisk analyse, samtidig som det synliggjør sammenhengen mellom foreldrefremmedgjøring, samværssabotasje og alvorlig psykisk belastning. Et viktig element i denne tilnærmingen er å dokumentere hvordan slike prosesser over tid kan utvikle seg til alvorlig psykisk uhelse og økt selvmordsrisiko. Dette innebærer også en tydelig forskyvning fra et konfliktperspektiv til et risikoperspektiv, hvor fenomenene analyseres som potensielt skadelige og i enkelte tilfeller som psykisk vold.
Relasjonelt tap og kjønnsforskjeller i selvmord
Et gjennomgående poeng i både kronikken og møtet er behovet for langt større analytisk presisjon i norsk forskning. Samlivsbrudd registreres som risikofaktor, men uten at det analyseres hva i bruddet som faktisk driver risikoen. Det skilles i liten grad mellom situasjoner der foreldre opprettholder kontakt med barna, og situasjoner der kontakten brytes eller gradvis undergraves. Denne manglende differensieringen er særlig problematisk i lys av at fedre i større grad enn mødre mister daglig kontakt med egne barn etter samlivsbrudd, samtidig som menn er klart overrepresentert i selvmordsstatistikken. Uten å inkludere relasjonelt tap som en selvstendig variabel, forblir en sentral forklaringsfaktor skjult.
En systemisk utfordring
Analysen peker også på en bredere systemisk utfordring, der samværshindring i praksis ofte behandles som konflikt, selv i tilfeller hvor det foreligger tydelig asymmetri. Samtidig er håndhevingen av samvær i mange tilfeller begrenset, og institusjonelle aktører som domstoler, barnevern og familievern opererer uten en felles forståelsesramme for risiko. Dette skaper situasjoner hvor kontaktbrudd kan vedvare over tid uten effektive korrigerende tiltak. Problemstillingen berører også statens forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, som ikke bare krever respekt for familielivet, men også aktiv beskyttelse av relasjonen mellom foreldre og barn.
Impliksjoner for selvmordsforebygging
Arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan for selvmordsforebygging gjør denne problemstillingen særlig aktuell. Kronikkforfatterne advarer mot at et ufullstendig kunnskapsgrunnlag vil gi tiltak med begrenset treffsikkerhet dersom relasjonelle tap ikke inngår som en integrert del av risikoforståelsen. De understreker samtidig at problemstillingen ikke kan avgrenses til familiepolitikk alene, men må forstås innenfor en bredere folkehelseramme, hvor konsekvensene i ytterste instans handler om liv og død.
Behovet for en ny forskningsagenda
Gjennom kronikken i Altinget og det koordinerte arbeidet mellom PASG Norge og MannsForum synliggjøres en grunnleggende svakhet i dagens tilnærming til selvmordsforebygging. Spørsmålet som reises er om dagens kunnskapsgrunnlag i tilstrekkelig grad fanger opp de mest alvorlige risikofaktorene, eller om sentrale deler av risikobildet fortsatt forblir utenfor både analyse og politikk.
På denne bakgrunnen fremstår det som avgjørende at det etableres en ny forskningsagenda hvor relasjonelle tap inngår som en sentral analyseenhet. Det er behov for systematisk og empirisk forskning som aktivt undersøker hvordan, og i hvilken utstrekning, ufrivillig tap av kontakt med egne barn virker som risikofaktor for selvmord. Uten en slik kunnskapsutvikling vil både risikoforståelsen og de forebyggende tiltakene forbli strukturelt ufullstendige.