Foreldrefiendtliggjøring – en undercover-operasjon i barnets kognitive og emosjonelle univers
– Barnet opplever dem som sine egne, fordi påvirkningen skjer uten press eller eksplisitt budskap. Det er psykologisk innplanting (inception) i praksis – ideer og følelser plantes så subtilt at barnet ikke lenger kan skille mellom egne erfaringer og andres innflytelse. Foto: Josue Michel on Unsplash
Foreldrefiendtliggjøring er en av de mest skjulte og samtidig mest ødeleggende formene for psykisk påvirkning et barn kan utsettes for. Den utspiller seg som en stille, strategisk operasjon – som en undercover-agent som infiltrerer barnets indre verden, uten at barnet selv forstår hva som foregår.
Av Bjørn Joachimsen • bjorn.joachimsen@gmail.com
Når vi snakker om barns rett til begge foreldre, må vi våge å rette søkelyset mot denne usynlige prosessen som undergraver både barnets relasjonelle ferdigheter og identitetsutvikling.
Et barn i lojalitetens kryssild
Foreldrefiendtliggjøring oppstår når én forelder systematisk manipulerer barnets oppfatning av den andre. Det handler sjelden om én enkelt hendelse, men om en strøm av subtile signaler, små antydninger og gjentatte narrativer som gradvis blir barnets «sannhet». Barnet blir plassert i en lojalitetsmessig kryssild, hvor kjærlighet og aksept blir betinget av at det tar parti.
For barnet fremstår dette som en selvsagt virkelighet: «Den ene forelderen er trygg, den andre er utrygg.» Men under overflaten er dette ikke en oppdaget sannhet, men en plantet forestilling. Akkurat som en undercover-agent skjuler sine egentlige motiver, skjuler fiendtliggjørende foreldre sine intensjoner bak omsorgens språk og bekymringens maske.
Når tanker oppleves som egne – men er plantet
Den mest raffinerte og farlige effekten av foreldrefiendtliggjøring er at barnet tror det selv har kommet frem til sine negative tanker om den forelderen det er blitt illojalt mot. Det kan si: «Jeg liker ikke å være hos pappa fordi jeg alltid føler meg utrygg der.» På overflaten virker dette som barnets egen konklusjon – men i realiteten kan det være resultatet av en nøye orkestrert og subtil påvirkning.
Manipulatoren trenger ikke å si direkte at barnet skal frykte eller mislike den andre forelderen. Det kan være nok å si: «Hos meg kan du være trygg», ledsaget av små emosjonelle signaler – et blikk, et sukk, en bekymret tone, en lett berøring på skulderen eller hånden – eller stilltiende antydninger om hvem som er trygg og hvem som ikke er det. Slik bygges et usynlig følelsesmessig kart, der trygghet, lojalitet og tilhørighet gradvis knyttes til den ene forelderen, mens den andre fylles med uro og distanse.
Over tid internaliseres disse følelsene. Barnet opplever dem som sine egne, fordi påvirkningen skjer uten press eller eksplisitt budskap. Det er psykologisk innplanting (inception) i praksis – ideer og følelser plantes så subtilt at barnet ikke lenger kan skille mellom egne erfaringer og andres innflytelse. Det som fremstår som selvstendig tenkning, er i realiteten en narrativ struktur barnet er blitt ledet inn i.
“Foreldrefiendtliggjøring blir ofte misforstått som en prosess der den ene forelderen åpent baktaler eller sverter den andre. Men i virkeligheten oppnås den mest effektive påvirkningen gjennom subtile prosesser – ikke gjennom eksplisitt negativ omtale.”
Ofte har denne manipulasjonen røtter i forelderen selv. En forelder som har vokst opp i en dysfunksjonell familiedynamikk preget av foreldrefremmedgjøring, kan ubevisst videreføre det samme mønsteret. Manipuleringens språk er det denne forelderen kjenner best, og innplanting som metode kan ha blitt internalisert allerede i egen barndom – som en tilsynelatende naturlig måte å forme relasjoner på. Dermed videreføres et destruktivt mønster fra én generasjon til neste. Den emosjonelle arven består ikke bare av sår, men også av lært atferd: barnet som en gang ble påvirket, kan senere selv bli en forelder som manipulerer, uten å forstå hvorfra mønsteret stammer.
Denne mekanismen ligner psykologiske prosesser vi kjenner fra både propaganda og filmen Inception (innplanting): Når en idé først er plantet dypt nok i underbevisstheten, mister man evnen til å skille mellom hva som er selvopplevd og hva som er påført utenfra. Når disse tankene samtidig gir mening i lys av barnets lojalitet til den ene forelderen, oppleves de som autentiske, sanne og uavhengige – og dermed desto vanskeligere å avdekke.
Den stille manipulasjonen
Foreldrefiendtliggjøring blir ofte misforstått som en prosess der den ene forelderen åpent baktaler eller sverter den andre. Men i virkeligheten oppnås den mest effektive påvirkningen gjennom subtile prosesser – ikke gjennom eksplisitt negativ omtale. Den manipulerende forelderen vet at å snakke direkte nedsettende om den andre vil være risikabelt: barnet kan gjennomskue spillet, føle sympati med den utsatte forelderen og vende seg mot manipulatoren.
Derfor skjer påvirkningen som en form for psykologisk undercover-operasjon. Det handler om å forme barnets følelsesmessige assosiasjoner snarere enn dets bevisste tanker. Ved å plante små, emosjonelle signaler – et sukk, et blikk, en umerkelig endring i tonefall – skapes et klima der barnet selv konstruerer sin negative oppfatning. Barnet tror at følelsen oppstår i seg selv, men den er i realiteten en tilført impuls.
Dermed kan barnet stå foran dommere, sakkyndige eller lærere og fremstå fullstendig overbevist om at egne negative vurderinger er selvopplevde sannheter.
Barnets indre kollisjon
Konsekvensene er dyptgripende. Identiteten vår er uløselig knyttet til våre foreldre. Når ett av disse båndene undergraves, skaper det en smertefull kognitiv og emosjonell konflikt. Barnet lærer å mistro sine egne følelser: Kjærligheten til den fremmedgjorte forelderen blir opplevd som forbudt. Resultatet kan være:
Splittet identitet: Barnet ser deler av seg selv som «feil» fordi de minner om den forelderen det læres å avvise.
Skam og skyld: En følelse av svik hvis barnet viser hengivenhet til den «utstøtte» forelderen.
Langvarige psykiske vansker: Vansker med tillit, relasjoner og emosjonell trygghet i voksen alder.
Kognitiv usikkerhet: Et svekket forhold til egne minner og opplevelser – hva er ekte og hva er innpodet?
Forstyrret autonomi: En opplevelse av å ha egne meninger, mens de i virkeligheten er resultatet av manipulasjon.
Når rettssystemet tar feil av barnet
Det er her rettssystemet og de psykologisk sakkyndige møter sin største utfordring – og ofte snubler. I rettssaler er barns stemme gitt stor vekt. Det er i utgangspunktet en viktig rettssikkerhetsgaranti: barn skal bli hørt i spørsmål som berører deres liv. Men problemet oppstår når barns mening ikke er et rent uttrykk for egne erfaringer, men resultatet av en skjult påvirkning.
Eksempler fra rettssituasjoner:
Et barn forteller i retten: «Jeg vil ikke dra på samvær, fordi mamma alltid kjefter på meg.» Dommeren kan tolke dette som en selvopplevd erfaring. Men utsagnet kan i realiteten være en innplantet (inception) idé som har blitt gjentatt så mange ganger av den andre forelderen at barnet nå tror det selv.
En sakkyndig psykolog kan observere barnet vise uro før samvær og konkludere med at barnet har en genuin frykt for den ene forelderen. Men uroen kan være resultat av emosjonell belønning og straff hjemme: barnet har lært at positivitet mot den «utstøtte» forelderen gir kulde og avvisning, mens negativitet belønnes med varme.
Et barn kan beskrive detaljer om en hendelse som aldri fant sted, men som har blitt foreslått eller hintet til så ofte at minnet er blitt rekonstruert som ekte. Dette kan overbevise både dommer og sakkyndig, fordi barnet selv fremstår troverdig.
Når undercover-operasjonen har vært vellykket, finnes det ingen synlig tvang, ingen tydelige spor av manipulasjon. Barnet oppleves oppriktig, og dermed blir barnets ord lett tatt som et ekte uttrykk for vilje og erfaring.
Dermed kan systemet ende opp med å stadfeste og forsterke foreldrefiendtliggjøringen. Det som egentlig er et overgrep mot barnets rett til begge foreldre, forvandles til et rettslig godkjent utfall: samværsnekt, redusert kontakt eller full omsorgsovertakelse til den manipulerende forelderen. Med dette blir domstolen og de sakkyndige ufrivillige allierte i selve undercover-operasjonen.
“Bruk av metodikk fra rettspsykologi kan bidra til å identifisere manipulerte eller plantede minner. Når et barn uttaler seg på grunnlag av falske minner og formidler forvrengte narrativer som står i konflikt med faktiske forhold, kan dette sammenlignes med en falsk tilståelse i en straffesak”
Falske minner og rettspsykologi
For å hindre at rettssystemet blir en forlenget arm for foreldrefiendtliggjøring, trengs nye grep:
Skille mellom følelser og fakta: Barnets følelser er ekte, men årsaken til dem er ikke alltid det barnet tror. Sakkyndige må undersøke konteksten for følelsene – ikke bare innholdet i utsagnene.
Se etter mønstre: Gjentatte, ensidig negative utsagn om én forelder bør utløse varsel. Et barn som beskriver den ene som utelukkende dårlig og den andre som utelukkende god, kan være utsatt for innplanting (inception).
Kartlegge emosjonelle belønningssystemer: Psykologer bør vurdere hvordan barnet møtes av foreldrene når det uttrykker positive eller negative følelser om hver av dem.
Avdekke falske minner: Bruk av metodikk fra rettspsykologi kan bidra til å identifisere manipulerte eller plantede minner. Når et barn uttaler seg på grunnlag av falske minner og formidler forvrengte narrativer som står i konflikt med faktiske forhold, kan dette sammenlignes med en falsk tilståelse i en straffesak. I begge tilfeller har påvirkning, emosjonelt press og kognitiv overstyring skapt en subjektiv opplevelse av sannhet som ikke stemmer med virkeligheten. Innsikten fra forskningen på falske tilståelser – der man analyserer hvordan suggestive spørsmål, emosjonell avhengighet og tillit til autoritetspersoner kan forvrenge minnet – bør derfor overføres til barnefaglige vurderinger i foreldretvister.
Tidlig intervensjon: Jo lenger en undercover-operasjon får virke, desto vanskeligere blir det å reparere barnets relasjon til begge foreldre. Derfor må rettsvesenet reagere raskt på signaler om mulig fiendtliggjøring.
Barn fortjener å vokse opp i trygghet, ikke som uvitende deltakere i en undercover-operasjon som planter tanker, omskriver minner og lurer både dem selv og rettssystemet til å tro at de handler fritt.
Et oppgjør med den skjulte krigen
Vi må slutte å bagatellisere foreldrefiendtliggjøring som «bare konflikt» eller «bare bitre følelser etter et samlivsbrudd». Dette er en skjult krig, hvor våpnene er ord, taushet, manipulasjon og plantede minner – og slagmarken er barnets kognitive og emosjonelle univers.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.