Slutt å gjøre vold til et spørsmål om kjønn
KJØNN OG VOLD: – Ingen blir hjulpet av at vi gjør vold til et spørsmål om kjønn, skriver Lill Stella Høslom i denne kronikken.
Av Lill Stella Høslom, samtaleterapeut i psykosyntese
Først når vi undersøker alle former for vold med samme faglige nysgjerrighet, kan vi gi barn og foreldre den beskyttelsen de faktisk trenger.
Jeg deler bekymringen som løftes i Terese Egelids kronikk «Slutt å kalle vold for konflikt». Vold i nære relasjoner må tas på største alvor. Barn som lever med frykt skal beskyttes. Mødre og fedre som utsettes for vold skal møtes med kompetanse, trygghet og riktige hjelpetiltak.
Men nettopp derfor trenger debatten en viktig nyanse.
Som terapeut møter jeg mennesker som har levd med alvorlig psykisk vold. Jeg møter kvinner som er brutt ned gjennom år med kontroll, frykt og manipulasjon. Jeg møter også menn som har opplevd det samme. Flere av dem er blitt fratatt kontakten med egne barn etter anklager som aldri er blitt tilstrekkelig undersøkt. De beskrives som «den sinte pappaen», mens det de i realiteten har vært utsatt for, er psykisk vold, manipulasjon og foreldrefiendtliggjøring.
Begge gruppene trenger hjelp. Ingen av dem blir hjulpet av at vi gjør vold til et spørsmål om kjønn.
Foreldrefiendtliggjøring og samværssabotasje
De fleste som utsettes for psykisk vold, trenger langvarig hjelp for å finne tilbake til seg selv. Likevel ser jeg et mønster der foreldre som aktivt motarbeider barnets kontakt med den andre forelderen, sjelden blir møtt med samme krav om behandling, refleksjon eller endring. Samværssabotasje og manipulasjon av barns virkelighetsoppfatning blir altfor ofte forstått som omsorg eller beskyttelse.
Konsekvensene ser jeg hos voksne barn. De lever med angst, identitetskonflikter, skyld, relasjonelle vansker og et dypt tap av en forelder de senere oppdager at de aldri hadde grunn til å frykte.
Vi vet at vold kan fortsette etter samlivsbrudd. Men vi må også erkjenne at den kan fortsette gjennom falske eller udokumenterte voldsanklager, gjennom systematisk samværssabotasje og gjennom manipulasjon av barns oppfatning av en forelder. Når slike mekanismer ikke undersøkes, kan hjelpeapparatet uforvarende bli en del av den fortsatte volden.
Paradokset er stort.
Ved å unnlate å ta foreldrefiendtliggjøring og samværssabotasje på alvor, risikerer systemet å utsette også reelle voldsutsatte mødre for fortsatt vold. Dersom manipulasjonen aldri avdekkes, rettes hjelpen mot feil person, mens den som faktisk utøver den psykiske volden, kan fortsette uforstyrret. Barnet blir værende i en virkelighetsforståelse bygget på frykt framfor fakta.
Viktig å avdekke volden
Dette handler ikke om å bagatellisere vold mot kvinner. Tvert imot. Det handler om å bli bedre til å avdekke hvem som faktisk utøver volden.
Et annet problem er hvordan hjelpeapparatet ofte identifiserer «bæreren av konflikten». Den forelderen som gjennom lang tid har vært utsatt for manipulasjon, falske beskyldninger eller tap av kontakt med egne barn, vil naturlig kunne reagere med fortvilelse, sinne eller desperasjon. Disse traumereaksjonene blir ikke sjelden tolket som bevis på voldelighet, mens den som fremstår rolig og kontrollert, lettere oppfattes som troverdig.
Det er et velkjent trekk ved psykisk vold at offerets reaksjoner blir gjort til problemet.
Løsningen er derfor ikke mer polarisering. Vi trenger mer undersøkelse.
Vi trenger et hjelpeapparat med kompetanse til å avdekke både fysisk vold, psykisk vold, manipulasjon, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Vi trenger metoder som korrigerer feilaktige narrativer framfor å bekrefte dem. Og vi trenger hjelpetiltak som retter seg mot den faktiske voldsutøveren – uavhengig av kjønn.
Først når vi undersøker alle former for vold med samme faglige nysgjerrighet, kan vi gi barn og foreldre den beskyttelsen de faktisk trenger.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Fontene: https://fontene.no/debatt/slutt-a-gjore-vold-til-et-sporsmal-om-kjonn-6.631.1216461.128e135727
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.