– Det farlige er når barnet må velge bort en god nok forelder
OMSORGSMONOPOL: –Det som er farlig, er når den ene monopoliserer omsorgen for et barn og trekker barnet inn i en lojalitetskonflikt, hvor barnet må velge bort en god nok forelder, sier Eivind Meland i Innsikt med Torp.
I «Innsikt med Torp» møter programleder Jan-Aage Torp professor emeritus og PASG Norge-leder Eivind Meland og samtaleterapeut og styremedlem Lill Stella Høslom. Samtalen handler om den nye barneloven, asymmetriske foreldrekonflikter, vold, foreldrefiendtliggjøring og behovet for tiltak som kan beskytte barns relasjon til begge foreldrene.
Av Bjørn Joachimsen
Utgangspunktet for samtalen er kronikken «Barneloven trenger støtte, ikke bakholdsangrep», skrevet av Eivind Meland og Lill Stella Høslom. Der går de i rette med deler av kritikken mot barneloven som ble vedtatt i 2025, og argumenterer for at et mer likeverdig foreldreskap ikke i seg selv skaper destruktive konflikter.
Kronikken var blant annet et svar på artikkelen “– Her kan vi få en utvikling som ikke er til barnets beste” produsert av Universitetet i Oslo og publisert på forskning.no. Forskerne Kirsten Kolstad Kvalø og Iram Shamim Ahmad Ali fremhevet flere positive sider ved loven, men uttrykte samtidig bekymring for at enkelte bestemmelser kan føre til økt polarisering, høyere konfliktnivå og flere rettssaker. De mente særlig at loven i for liten grad regulerer situasjonen i familier der samarbeidet allerede er vanskelig.
Meland og Høslom er uenige i denne problemforståelsen. I samtalen med Torp retter de oppmerksomheten mot konflikter der én forelder over tid begrenser eller bryter ned barnets relasjon til den andre.
Konflikter kan være asymmetriske
I episoden spør Torp hva kronikkforfatterne mener når de beskriver enkelte konflikter etter samlivsbrudd som asymmetriske.
Høslom svarer at den forelderen som reagerer på langvarig press, manipulasjon eller utestengelse, lett kan bli oppfattet som den konfliktdrivende parten:
– Ofte fremstår den som er utsatt som den konfliktdrivende, fordi den reagerer på den uretten som blir gjort mot den.
Etter hennes vurdering kan hjelpeapparatet og rettssystemet dermed komme til å behandle foreldrenes reaksjoner som om de to partene bidrar like mye til konflikten. Hun mener dette kan skjule spørsmålet om hvem som faktisk driver utviklingen, og hvem som reagerer på den.
Høslom beskriver et mønster der den underliggende påvirkningen av barnet ikke alltid blir undersøkt, mens reaksjonene hos den andre forelderen blir tydelige og lett observerbare. Hun etterlyser derfor analyser som ikke stanser ved å konstatere at foreldrene har «høy konflikt», men som undersøker konfliktens forløp, maktforhold og mulige årsaker.
Når barnet trekkes inn i en lojalitetskonflikt
Meland understreker at ikke enhver uenighet mellom foreldre er skadelig. Det avgjørende er etter hans syn om konflikten utvikler seg slik at barnet må ta avstand fra en forelder som har tilstrekkelig omsorgsevne.
– Det som er farlig, er når den ene monopoliserer omsorgen for et barn og trekker barnet til seg i en lojalitetskonflikt, hvor barnet må velge bort en god nok forelder.
Meland bruker både begrepene foreldrefremmedgjøring og foreldrefiendtliggjøring. Under samtalen foreslår han også «barnefremmedgjøring», fordi det er barnet som gradvis blir fremmedgjort fra en forelder.
Høslom mener dette begrepet tydeligere plasserer oppmerksomheten på barnet og på tapet av en familierelasjon:
– Barnefremmedgjøring synes jeg var et veldig fint ord, fordi da setter vi fokuset der det skal være.
Begrepsbruken på området er omstridt. Meland viser likevel til at også fagpersoner som benytter andre begreper, har beskrevet alvorlige og sammensatte kontaktproblemer der barn avviser en forelder. Mot slutten av programmet trekker han frem artikkelen «Tunnelsyn og feilvurderinger i foreldretvister» av Jartrud Sofie Frafjord og Judith van der Weele som et tegn på større faglig oppmerksomhet om kompleksiteten i slike saker.
Vold må undersøkes – ikke forutsettes eller overses
Torp reiser deretter en sentral innvending i barnelovdebatten: bekymringen for at et sterkere utgangspunkt om delt eller likeverdig foreldreskap kan føre til at barn må bo hos en voldelig forelder.
Høslom avviser ikke denne risikoen. Hun mener at barn må beskyttes når en mor eller far utøver vold, men argumenterer samtidig for at systemet må bli bedre til å skille mellom dokumentert vold, uavklarte påstander, gjensidig konflikt og påvirkning av barnet.
– Når vi får adekvate hjelpetiltak, vil vi også kunne skille bedre mellom hvem som er voldelig, og hvem som påstås å være voldelig.
Hun fremholder at barn kan ha behov for redusert kontakt dersom en forelder faktisk utgjør en fare. Samtidig etterlyser hun tiltak som kan avdekke om barnets motstand skyldes egne belastende erfaringer, eller om den er utviklet gjennom en lojalitetskonflikt og negativ påvirkning.
Meland formulerer sitt standpunkt slik:
– Det er ikke slik at vi argumenterer for å lukke øynene for vold. Vi argumenterer for at alle typer vold må kartlegges, og at det må iverksettes tiltak som er effektive.
Slik deltakerne fremstiller det, står valget derfor ikke mellom å beskytte barn mot vold og å beskytte barnets relasjon til begge foreldrene. De argumenterer for at begge risikobildene må undersøkes, og at tiltakene må bygge på konkrete og dokumenterte vurderinger i den enkelte saken.
Mangelfull kunnskap om omfanget
På spørsmål om hvor utbredt foreldrefiendtliggjøring er, sier Høslom at hun ikke har sikre tall. Hun viser imidlertid til økende pågang fra foreldre som opplever kontaktbrudd, og til at PASG Norge har etablert samtalegrupper for både kvinner og menn.
Meland understreker også at Norge mangler representative undersøkelser. Han viser deretter til forskning han selv har deltatt i, som etter hans fremstilling viser at mellom 12 og 15 prosent mister kontakten med en forelder etter samlivsbrudd. Med utgangspunkt i internasjonale undersøkelser anslår han at alvorlig fremmedgjøring kan berøre mellom fem og ti prosent av barnekullene. Tallene blir i programmet presentert som Melands faglige vurdering, ikke som en omforent norsk prevalensberegning.
Samtalen berører også de personlige konsekvensene av kontaktbrudd. Torp forteller at han selv kjenner igjen opplevelsen av hjelpeløshet, og at det kan være vanskelig å snakke offentlig om slike erfaringer.
Høslom peker særlig på skammen mange foreldre opplever:
– Skam er sentralt i dette. Hvem er du som forelder når barnet ditt ikke vil være sammen med deg?
Hun mener samtalegruppene kan hjelpe foreldre med å forstå egne reaksjoner og redusere opplevelsen av å stå alene. PASG Norge planlegger etter hennes opplysninger nye grupper for både menn og kvinner.
Fra lovtekst til praktisk beskyttelse
Samtalen i «Innsikt med Torp» inngår i en større og fortsatt tydelig polarisert debatt. Den handler ikke bare om hvorvidt likeverdig foreldreskap bør være et mål, men om hvordan loven skal fungere når foreldrene ikke samarbeider, når det fremsettes påstander om vold, eller når barnets kontakt med en forelder gradvis opphører.
PASG Norge har innlegg argumentert for at barns relasjon til begge foreldrene må beskyttes, samtidig som destruktiv foreldreatferd må undersøkes uten at fagmiljøene låser seg til én forklaringsmodell. Organisasjonen har fremholdt at diskusjonen bør bevege seg fra en strid om begreper til utvikling av kunnskapsbaserte tiltak mot asymmetriske og skadelige konfliktforløp.
MannsForum har på sin side rettet oppmerksomheten mot håndhevingen av samvær. I en komparativ analyse publisert 14. juli beskrives det norske systemet som relativt svakt sammenlignet med flere andre europeiske ordninger. MannsForum viser blant annet til at tvangsbot er det eneste direkte tvangsmiddelet ved ordinært samvær, at den private parten selv må aktivere systemet, og at vedkommende samtidig bærer en betydelig dokumentasjons- og sakskostnadsrisiko.
Organisasjonen har også tatt til orde for at reglene om barnebidrag ikke må skape økonomiske insentiver til å redusere eller hindre samvær, og at rettslig fastsatte samværsordninger som utgangspunkt må få betydning ved bidragsfastsettelsen.
Felles for disse bidragene er at de flytter oppmerksomheten fra lovens overordnede intensjoner til spørsmålet om gjennomføring. En barnelov kan uttrykke at barnet har rett til medvirkning, trygghet og kontakt med begge foreldrene. Den praktiske betydningen av disse prinsippene vil likevel avhenge av om domstolene, familievernet, sakkyndige og andre instanser klarer å skille mellom reell fare, begrunnet kontaktvegring, gjensidig konflikt og systematisk nedbrytning av en familierelasjon.
Den videre debatten vil derfor ikke bare dreie seg om hvor mye myndighet foreldrene skal ha. Den vil også handle om hvilke undersøkelsesmetoder, hjelpetiltak og håndhevingsmekanismer som er nødvendige for at hensynet til barnets beste skal få et reelt og etterprøvbart innhold.