Barnelov, forskning, nærsynthet og mangler på briller
– For å være klinkende klar: min kritikk handler om hvordan forskning presenteres, hvilke data som vektlegges, eller hvilke metodologiske svakheter (Daum-eksempelet), som en lovgiver -og en forsker- bør være årvåken på, skriver Paulo Chavarria
En ny barnelov er på trappene, ment å erstatte en lov eldre enn mange av foreldrene den skal regulere. Ambisjonen er høy: likestilt foreldreskap, en moderne refleksjon av familielivet, barns rett til begge foreldre. Det høres jo unektelig bra ut, nesten som en selvfølgelighet i et samfunn som vårt. Men som så ofte når ideelle møter den rotete virkeligheten, har debatten eksplodert.
Av Paulo Chavarria
På den ene siden ropes det varsko om barn som vil tvinges til samvær med voldelige foreldre. Jo: « Med den nye loven gis voldsutøveren samfunnets velsignelse til å fortsette volden også etter bruddet » hevdes det. På den andre siden hylles loven som en etterlengtet seier for barns rett til både mor og far, også etter et samlivsbrudd. Midt i denne skyttergravskrigen står spørsmålet: Hvem har egentlig rett, og ser vi hele bildet?
En nærsynt lov, ja. Menn ikke blinde
Kritikerne, anført av tunge aktører som Barneombudet og diverse stiftelser , maler et dystert bilde. De peker på tall fra NKVTS – 10 % av kvinner opplever alvorlig partnervold, like mange barn utsettes for grov vold. La det være sagt med en gang: Vold, i alle dens tidligere, er uakseptabelt, og ethvert barns rett til en trygg oppvekst er absolutt. Behovet for effektiv beskyttelse av voldsutsatte (av begge kjønn), hvor det ofte eksisterer klare maktasymmetrier, er et utiskutabelt premiss for enhver barnelov. Advarslene er ikke til å kimse av; ingen ønsker en lov som forverrer situasjonen for de mest sårbare. Hverken kvinner eller barn – og heller ikke menn, nye (halv)søsken, nye partnere, tanter eller besteforeldre.
Men før vi kaster hele lovforslaget på båten, la oss ta en kikk på hva som faktisk står der. Ja, det er kanskje litt usexy å dykke ned i paragrafer, men det er tross alt lovens faktiske innhold vi diskuterer. Proposisjonen er krystallklar på at barnets beste er grunnleggende (§ 1-1). Den krever barns rett til vern mot vold (§ 1-3), og stater at samvær skal nektes dersom det ikke tjener barnets beste (§ 8-1). Loven åpner for overvåket samvær (§ 8-6) og krever sakkyndig utredning ved alvorlige bekymringer (§ 12-12). Selv bestemmelser som delt daglig myndighet (§ 7-2), som fryktes å bli en ny konfliktarena, er underlagt domstolenes skjønn – styrt av barnets beste.
Så hva er det egentlig som plager kritikerne? Er det lovens innhold, eller er det en dyptgripende mistillit til hvordan den vil bli anvendt ? Selv om intensjonene i lovteksten er klare, er det selvsagt legitimt å spørre om systemet har ressursene og kompetansen til å etterleve dem. Distinksjonen er viktig: Handler dette om å forkaste en potensielt bedre lov, eller handler det om å adressere de reelle problemene i praksis – hvorfor systemet svikter der loven faktisk har tenner?
Og la oss ikke glemme: det finnes også en egen barnevernslov, og en straffelov.
Forskning er heller ikke blind, men nekter å bruke andre briller.
Voldsforsker Margunn Bjørnholt advarer om et " altomfattende regime av kontroll og undergraving " og hennes bekymringer, som deler av mange, bygger på en forståelse av voldens omfang slik det blant annet dokumenteres i tall fra NKVTS . Og slik skal det være ideelt sett: forskeren avdekker, underbygger med data, og justere kursen. En fin sirkeldans. Men hva skjer når dansen blir for sirkulær, nesten solipsistisk?
For tall kommer ikke fra et vakuum. De samles inn, tolkes og presenteres. Stiftelser og organisasjoner, selv de med de edleste hensikter, er ikke immun mot ideologisk slagside eller politisk motivasjon. Meghan Daums avsløring av den metodologisk svake "1 av 5"-statistikken om campusvoldtekt i USA – et tall som selv president Obama gjentok – bør være en evig påminnelse om dette. Og vi trenger ikke se lenger enn til vår egen andedam: den nylige debatten om voldtektsforskning her hjemme, hvor nettopp NKVTS' metoder og konklusjoner i enkelte studier har skapt debatt, minner oss om at heller ikke norsk forskning er hevet over tvil.
Misforstå meg rett: dette er ikke et forsøk på å så konspiratorisk tvil eller å bedrive personangrep, og det er heller ingen generell avvisning av fortjeneste av forskningsmiljøer som NKVTS eller Kilden. Men vi må våge å stille spørsmål: Kan rapportere fra tunge aktører som NKVTS eller Kilden Kjønnsforskning noen ganger under vekten av et forhåndsdefinert ideologisk fokus? En rask kikk på ansattelister og forskningsinteresser hos institusjoner som for eksempel NKVTS eller Kilden kan reise spørsmål om hvilke perspektiver som prioriteres eller gis mest oppmerksomhet i deres formidling. Er forskningen deres viktig? Ja. Gir den et fullstendig og ufiltrert bilde av virkeligheten? Jeg krever at de som skal behandle loven stiller seg det spørsmålet.
“Veien til en bedre barnelov går gjennom ærlig, faktabasert og mindre polarisert meningsutveksling, ikke gjennom skyttergravskrig forkledd som vitenskap.”
Denne tvilen blir ikke mindre når Emilie Brandshaug nylig viser hvordan Bjørnholt, i et seminar, presenterte et tall om "dokumentert vold" i 64 prosent av svenske foreldrevistsaker – et tall som ved nærmere ettersyn viste seg å være 13 prosent. At det feilaktige tallet ble presentert for politikere under høringen om barneloven , er mildt sagt bekymringsfullt. Å peke slike spesifikke eksempler på formidling eller metode er ikke det samme som å avvise et helt fagfelt, men det er nødvendig del av en sunn, kritisk debatt. Å fremstille rapporter som «vel-dokumentert, alvorlig vold» blir misvisende og kan oppfattes som alarmisme. Det vekker ubehagelige minner om Forandringsfabrikken-kontroversen , hvor barns stemmer risikerte å bli forvrengt gjennom organisasjonens ideologiske filter.
Dette er ikke bare et akademisk sidespor; det får reelle konsekvenser. Det er ikke bare skadelig for forskningens omdømme; det er direkte skadelig for demokratiet. Tillit svekkes, det lages grobunn til konspirasjonssteorier, institusjoner som vi sårt trenger å bli mistrodd og erodert... barnets beste risikerer å bli enten en bruksvare, en politisk brekkstang, i stedet for en nøktern balansering av mange behov som til og med kan være motstridende. Forskningsfunn, selv fra solide studier, kan bli overforenklet og instrumentalisert.
For når forskerens kappe blir aktivistens banner , risikerer vi at barna – de vi alle ønsker å beskytte – betaler prisen for en debatt som har mistet sitt kompass i jakten på å vinne en politisk seier. Veien til en bedre barnelov går gjennom ærlig, faktabasert og mindre polarisert meningsutveksling, ikke gjennom skyttergravskrig forkledd som vitenskap. For å være klinkende klar: min kritikk handler om hvordan forskning presenteres, hvilke data som vektlegges, eller hvilke metodologiske svakheter (Daum-eksempelet), som en lovgiver -og en forsker- bør være årvåken på.
Barna fortjener det.
Om forfatteren: Paulo Chavarria, opplever i likhet med mange som arbeider for barns rett til begge foreldre etter skilsmisse, problemer med å slippe til i media. Vi har hentet artikkelen fra hans Substack med forfatterens tillatelse.
Paulo er filmskaper og lagde dokumentarfilmen "Den brysomme far" (The bothersome father) i 2022. Filmen er en personlig dokumentar om barn og fedre etter en skilsmisse. Den forteller om hvordan Paulo vokste opp i Costa Rica hvor hans egen far hadde nesten ingen kontakt med sine to sønner fra et tidligere ekteskap. Gjennom oppveksten fikk ikke Paulo sjansen til å bli kjent med sine to eldre brødre. Disse erfaringene danner utgangspunktet for dokumentarfilmen mens regjeringen var tidlig i arbeid med den nye barneloven. Filmen er tilgjengelig til alle med nasjonal bibliotekkort på Filmbib.no (https://filmbib.no/perma/faac3efa2dc955e6451c2eda64837d00)
Kronikken er opprinnelig publisert på Substack: https://prismanor.substack.com/p/lov-forskning-nrsynthet-og-mangler?r=5rebjz&utm_medium=ios&utm_campaign=post&triedRedirect=true