Barneloven og moralsk posisjonering
– Argumentet om at delt daglig myndighet vil skape konflikt, snur kausaliteten på hodet. Konfliktene skyldes ofte at én forelder mister innflytelse og kontakt, skriver Jan Erik Dahl og Eivind Meland. Foto: Priscilla Du Preez 🇨🇦 / Unsplash
Av Jan Erik Dahl og Eivind Meland
I Aftenposten 20. mai går Agnes Andenæs og Eir Torvik hardt ut mot forslaget til ny barnelov, som etter deres mening preges av ønsketenkning og mangel på faglig forankring. Men når kritikken selv bygger på selektiv kunnskapsbruk, moralsk posisjonering og feilslutninger, bidrar den mer til forvirring enn opplysning.
Vi er enige i at kunnskapsgrunnlaget bak lovforslaget er for svakt. Det påpekte vi grundig i en debattartikkel i Fontene 15.10.2024, der vi dokumenterte alvorlige svakheter ved Folkehelseinstituttets kunnskapsoppsummering. Det gjør det desto mer oppsiktsvekkende at Andenæs, som nå maner til faglig nøkternhet, selv var reviewer for nettopp denne svake rapporten.
I stedet for å ta ansvar for dette, brukes retoriske grep som forvansker debatten. Kronikkforfatterne iscenesetter seg selv som modige fagpersoner i motvind, mens politikere og fagfolk som støtter barns rett til begge foreldre, anklages for kunnskapsløshet og å «gi blaffen» i barnets beste. Slike anklager reduserer faglig uenighet til moralske fronter – og låser debatten.
Et annet grep er å la voldserfaringer i en liten andel av sakene – som absolutt må tas alvorlig – fungere som normgrunnlag for hele lovgivningen. Dette er et klassisk nivåmistak: Det som gjelder for en sårbar gruppe, brukes som grunnlag for å forme rettsreglene for alle barn. Barnets beste gjelder alle barn, ikke bare de utsatte.
“Vi trenger en barnelov som kan favne både det vanlige og det vanskelige. Det krever kunnskap, rettferdighet og rom for nyanser”
Kronikkforfatterne hevder også at det er rettferdig at flere barn bor hos mor etter brudd, fordi mødre historisk har tatt mer ansvar i hjemmet. Dette er et merkelig resonnement. Etter et brudd er ikke mor lenger der når far har barna – hun avlaster verken praktisk eller emosjonelt. Ønsker man å tette omsorgsgapet, må barna få mer tid med far – ikke mindre. Å videreføre gammeldags rollepraksis som norm er å sementere og forsterke ulikhet, ikke bekjempe den.
Argumentet om at delt daglig myndighet vil skape konflikt, snur kausaliteten på hodet. Konfliktene skyldes ofte at én forelder mister innflytelse og kontakt. Forskning viser at når foreldre likestilles i ansvar og tid med barnet, reduseres grunnlaget for konflikt betydelig.
Kronikken forsøker også å bruke Sverige som skremsel: At svensk lov strammes inn er bevis på farene ved delt bosted. Men de svenske endringene bygger på en rapport som viser opplysninger, ikke dokumentasjon, om vold i 64 % av rettssakene. Bare 13 % hadde støtte i domfellelser. Å bruke dette som normgrunnlag er uredelig.
Til sist hevdes det at den nye loven vil svekke beskyttelsen av barn. Men det stemmer ikke. Domstolen vil fortsatt kunne skjerme barn der risiko er til stede. Det som fjernes, er en unødvendig barriere for å kunne vurdere delt bosted i de mange sakene hvor begge foreldre har normal omsorgsevne.
Vi trenger en barnelov som kan favne både det vanlige og det vanskelige. Det krever kunnskap, rettferdighet og rom for nyanser – ikke retorisk overlegenhet og strategisk glemsel.