**BARNETS RETTIGHETER:** Bufdirs veileder gir råd om bosted og samvær etter samlivsbrudd. Men hvor tydelig bygger rådene på barnets og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8 – og hvor godt er de konkrete anbefalingene forankret i forskning?

Bufdirs veileder om samlivsbrudd skal nå revideres. En gjennomgang av menneskerettighetene, forskningsgrunnlaget og den ti år gamle kritikken reiser spørsmål om både premissene for 2018-veilederen og kravene til den nye.

Av Bjørn Joachimsen, styremedlem i PASG Norge

En statlig veileder med stor praktisk betydning

Bufdirs brosjyre «Barnets beste ved samlivsbrudd. Råd til foreldre om barns behov» er laget for foreldre som skal ta vanskelige avgjørelser om bosted og samvær etter et brudd. På Bufdirs dokumentside heter det at heftet ble utgitt i 2018, at det «baserer seg på barnepsykologisk kunnskap om alders- og utviklingsmessige forutsetninger for ulike samværs- og bostedsordninger, herunder delt bosted», og at brosjyren nå er under revidering.

Det gjør tidspunktet for en kritisk gjennomgang særlig relevant. Spørsmålet er ikke bare om enkelte råd bør moderniseres. Det er om den reviderte veiledningen bør bygges på et tydeligere fundament: barnets og foreldrenes menneskerettigheter, en etterprøvbar forskningsbase og et klart skille mellom empiriske funn, faglige fortolkninger og normative anbefalinger.

Det er også nødvendig å skille mellom to tidsperioder. ECHR-KS-dokumentet «Contact rights» fantes ikke da veilederen ble publisert. Det ble lansert som eget Key Theme i oktober 2024. Men prinsippene dokumentet i dag systematiserer, var i stor grad etablert i EMDs praksis lenge før 2018. Kritikken av 2018-veilederen må derfor vurderes mot den rettstilstanden og forskningen som faktisk forelå da, mens den pågående revisjonen må vurderes mot dagens samlede kunnskapsgrunnlag.

Barnet har et familieliv før foreldrene går fra hverandre

Bufdirs veileder tar utgangspunkt i barnets behov etter samlivsbruddet og i hvordan bosted og samvær kan organiseres. Det menneskerettslige utgangspunktet ligger imidlertid et nivå tidligere: Barnet og foreldrene har allerede et familieliv. Foreldrenes samlivsbrudd opphever ikke dette familielivet.

EMK artikkel 8 beskytter retten til respekt for familielivet. EMD har lenge lagt til grunn at det gjensidige samværet mellom forelder og barn er et grunnleggende element i familielivet. I Kacper Nowakowski mot Polen fra januar 2017 – altså før Bufdirs 2018-veileder – uttalte EMD at dette gjelder selv om forholdet mellom foreldrene er brutt sammen. Domstolen understreket også at artikkel 8 kan innebære positive plikter for staten, også i relasjoner mellom private, og at beskyttelsen gjelder hele familien.

Dette betyr ikke at EMK etablerer en generell rett til delt bosted, 50/50 eller et bestemt antall overnattinger. Det betyr at analysen ikke starter med en nullverdi hvor en forelder deretter tildeles «samvær». Det eksisterende familielivet og barnets relasjoner er en del av den rettslige rammen som bosted og kontakt skal organiseres innenfor.

Barnets beste er ikke et fritt skjønn

Barnets menneskerettigheter og barnets beste er ikke to sidestilte elementer som først kan defineres uavhengig av hverandre og deretter veies mot hverandre. Barnets beste skal fastlegges innenfor barnets rettigheter. Retten til familieliv etter EMK artikkel 8 er derfor ikke bare et tilleggsmoment etter at fagpersoner eller myndigheter først har definert hva som antas å være best for barnet.

Dette var ikke en ny tanke i 2024. I Neulinger og Shuruk mot Sveits fra 2010 formulerte EMD to sider av barnets beste: Barnet skal sikres utvikling i et sunt miljø, men barnets bånd til familien skal også opprettholdes, med mindre familien er særlig uskikket. I Kacper Nowakowski fra 2017 fremhevet Domstolen barnets interesse i å bevare og utvikle båndene til familien, særlig mor og far, og at effektiv kontakt måtte sikres i praksis.

Dermed blir et rent utviklingspsykologisk spørsmål – om skifter, søvn, konflikt eller stabilitet kan belaste barnet – utilstrekkelig alene. Man må også undersøke hva en anbefalt ordning innebærer for barnets mulighet til å bevare og utvikle den eksisterende familierelasjonen med begge foreldrene.

Contact Rights kom senere – men rettspraksisen forelå allerede

ECHR-KS lanserte første versjon av «Contact rights» 15. oktober 2024. Dokumentet er derfor ikke noe Bufdir kunne ha sitert i 2018. Men det er en systematisering av en rettspraksis som på sentrale punkter var veletablert lenge før veilederen ble publisert.

Allerede i Elsholz mot Tyskland (2000) lå kontakt mellom forelder og barn innenfor artikkel 8. Sahin mot Tyskland (2003) fremhevet den skjerpede kontrollen ved begrensninger i foreldres kontakt. Neulinger og Shuruk (2010) knyttet barnets beste uttrykkelig til både trygg utvikling og bevaring av familiebånd. Kuppinger mot Tyskland (2015) inngikk i en praksis hvor EMD understreket at tidsforløpet kan få uopprettelige konsekvenser for relasjonen mellom barn og forelder. Og i Kacper Nowakowski (2017) samlet EMD flere av disse prinsippene i en sak om en forelders kontakt etter samlivsbrudd.

Kacper Nowakowski er særlig relevant for Bufdir-spørsmålet. EMD slo fast at myndighetene måtte se etter løsninger som både ivaretok barnets beste og gjorde det mulig for faren å utvikle relasjonen til barnet effektivt. Domstolen aksepterte at en gradvis økning kunne være mer passende enn den omfattende endringen faren krevde, men advarte samtidig mot å la en restriktiv kontaktordning bestå slik at tidsforløpet kunne føre til at relasjonen ble brutt.

Det menneskerettslige problemet med Bufdirs veileder kan derfor ikke forklares med at ECHR-KS-dokumentet kom senere. Det relevante spørsmålet er om den EMD-praksisen som allerede forelå, ble brukt som normativ ramme da rådene ble utformet.

En rett til praktisk og effektivt familieliv

ECHR-KS «Contact rights» gjør dagens rettslige kontrollramme lettere tilgjengelig. Kontaktrettigheter for foreldre og barn behandles som del av familielivet etter artikkel 8. Statens positive forpliktelser kan omfatte et rettslig og praktisk apparat som gjør familielivet effektivt, og EMD vurderer blant annet om myndighetene har gjort det som med rimelighet kan kreves for å legge til rette for kontakt.

Det er derfor mer presist å tale om barnets rett til familieliv og muligheten til å opprettholde og utvikle reelle eller meningsfulle familierelasjoner enn å konstruere en egen konvensjonsrett med navnet «retten til en meningsfull relasjon». Poenget er at familielivet ikke bare skal eksistere nominelt. Det må kunne ha et praktisk og relasjonelt innhold.

For en statlig veileder om samlivsbrudd reiser dette et grunnspørsmål: Hvordan skal barnets allerede eksisterende familieliv med begge foreldrene beskyttes og videreføres når foreldrene ikke lenger bor sammen? Først deretter kommer spørsmålet om hvilken konkret ordning som best ivaretar barnet.

Bufdirs nyere barnevernsveiledning viser en annen struktur

Kontrasten blir tydelig når samlivsbruddveilederen sammenholdes med Bufdirs nyere Barnevernsrundskriv. Der fremhever Bufdir, med henvisning til FNs barnekomités generelle kommentar nr. 14, at vurderingen av barnets beste blant annet omfatter «barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde relasjoner». Rundskrivet viser videre uttrykkelig til forholdet mellom barnets beste og barnet og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

Situasjonene er juridisk forskjellige. Ved en omsorgsovertakelse har staten selv grepet direkte inn i familielivet, og plikten til gjenforening kan stå særlig sterkt. Men den grunnleggende rettigheten er den samme: Barn og foreldre er rettighetshavere etter artikkel 8.

Det gir et presist spørsmål til Bufdir: Hvorfor er den menneskerettslige forståelsen av barnets beste og familiebånd som direktoratet nå uttrykkelig anvender på barnevernsområdet, ikke tilsvarende synlig som fundament i veiledningen om hvordan barnets familieliv skal videreføres etter foreldrenes samlivsbrudd?

Hvilken «barnepsykologisk kunnskap»?

Bufdir opplyser at heftet bygger på «barnepsykologisk kunnskap». Det er en sterk legitimerende formulering, men den er ikke i seg selv en vitenskapelig dokumentasjon. Det avgjørende er hvilke kilder som ligger bak de enkelte rådene, hva primærstudiene faktisk fant, hvilke begrensninger de hadde, hvordan motstridende funn ble vurdert, og hvordan Bufdir gikk fra empiriske funn til normative råd.

Veilederen gir konkrete anbefalinger for de minste barna og bruker begreper som hovedomsorgsperson, fast sovested, stabilitet, kontinuitet og gradvis opptrapping av overnatting. Det er ikke tilstrekkelig å dokumentere et generelt premiss om at små barn trenger trygghet og stabilitet dersom det konkrete rådet gjelder noe annet: for eksempel om trygghet krever ett fysisk sovested, om barnet bør organiseres rundt én hovedomsorgsperson, eller om overnatting hos en annen kjent og trygg omsorgsperson bør begrenses fram til en bestemt alder.

Den vitenskapelige kjeden bør være synlig: konkret råd → faglig premiss → primærstudie eller systematisk oversikt → faktisk funn → metodiske begrensninger → konkurrerende forskning → Bufdirs fortolkning → normativ anbefaling. Når denne kjeden ikke er synlig, blir det vanskelig for foreldre, fagpersoner og offentligheten å etterprøve påstanden om at rådene følger av «barnepsykologisk kunnskap».

MannsForum utfordret kunnskapsgrunnlaget allerede i 2016

Kritikken er ikke konstruert i ettertid. 25. april 2016 sendte MannsForum et brev til Bufdir med kopi til Barne- og likestillingsdepartementet. Brevet hadde tittelen «Feil i Bufdir brosjyre ‘Barnets beste ved samlivsbrudd’».

MannsForum reagerte på det organisasjonen oppfattet som råd om gradvis tilvenning til samvær med far og særlig forsiktighet med overnatting før to–treårsalderen. Organisasjonen viste blant annet til Richard Warshaks internasjonale konsensusrapport fra 2014.

«Det finnes ikke forskningsmessig belegg for å utsette regelmessig og hyppig kontakt, inklusive overnatting hos begge foreldre etter brudd, selv hos de yngste.»

Brevet viste også til Linda Nielsens oversiktsarbeid og kritikk av studier av McIntosh og Tornello som var brukt i debatten om små barns overnatting. MannsForum hevdet at Bufdir lente seg på forskningsrapporter med metodiske problemer og avsluttet med en uttrykkelig oppfordring:

«MannsForum vil oppfordre Direktoratet til å trekke sin brosjyre ‘Barnets beste ved samlivsbrudd’ tilbake og utarbeide nytt brosjyremateriell basert oppdatert forskning på området.»

Det gir saken en historisk dimensjon. Spørsmålet i 2026 er ikke bare om kunnskapen har utviklet seg etter 2018. Bufdir ble allerede før 2018-versjonen uttrykkelig utfordret på forskningsgrunnlaget og gjort kjent med en konkurrerende fortolkning av forskningen. Det er derfor relevant å spørre hvordan denne innvendingen ble vurdert, om Bufdir svarte faglig på den, og hvilke primærkilder og analyser som til slutt ble lagt til grunn for 2018-veilederen.

Warshak og Fabricius/Suh: Motstående kunnskap forelå før 2018

Warshaks konsensusrapport fra 2014 tok direkte opp to spørsmål som er sentrale i Bufdir-veilederen: om små barn bør ha hoveddelen av tiden hos én forelder eller mer delt omsorg, og om barn under fire bør sove i ett hjem hver natt eller også overnatte hos begge foreldrene. Rapporten konkluderte med at det ikke forelå tilstrekkelig evidens for generelt å utsette regelmessig og hyppig involvering, inkludert overnatting, med begge foreldre for sped- og småbarn under normale omstendigheter.

Warshak er en konsensusrapport, ikke en primærstudie, og den har vært del av en faglig kontrovers. Nettopp derfor er den viktig for vår problemstilling: Hvis Bufdir valgte en annen fortolkning, burde det være mulig å se hvordan den konkurrerende forskningen ble vurdert og hvorfor den ble tillagt mindre vekt.

Før 2018 forelå også Fabricius og Suhs studie om hyppige overnattinger hos far for barn på to år og yngre. Studien fant positive sammenhenger mellom overnatting og senere relasjoner til både mor og far, også for barn som hadde vært under ett år. Forfatterne understreket at funnene ikke etablerte kausalitet. Studien beviser derfor ikke at hyppig overnatting er riktig for alle små barn, men den utfordrer en generell skadehypotese og gjør det nødvendig å vurdere risikoen ved for lite kontakt, ikke bare risikoen ved skifter og overnatting.

Attachment goes to court: Tilknytning kan ikke uten videre danne grunnlag for en bostedsregel

Etter 2018 kom en særlig relevant internasjonal konsensusartikkel: Forslund mfl., «Attachment goes to court: child protection and custody issues», publisert online i 2021 og i tidsskriftets 2022-årgang. Artikkelen er skrevet nettopp fordi tilknytningsteori ofte misforstås eller anvendes for langt i barnevern og foreldretvister.

Forslund mfl. fremhever tre overordnede prinsipper: barnets behov for kjente, ikke-voldelige omsorgspersoner; verdien av kontinuitet i god nok omsorg; og fordelene ved nettverk av tilknytningsrelasjoner. De problematiserer uttrykkelig forestillingen om at barnets beste krever at én «primary caregiver» kategorisk prioriteres. Barn kan utvikle og opprettholde tilknytningsrelasjoner til flere omsorgspersoner samtidig når de har tilstrekkelig tid sammen og omsorgspersonene fungerer som en trygg havn.

Artikkelen behandler også overnatting. Forfatterne beskriver påstanden om at overnatting hos en ikke-bostedsforelder i seg selv er skadelig for små barn som en påstand som blant annet har vært knyttet til en tidlig og feilfortolket studie. De viser til at mye av den nyere evidensen ikke finner negative effekter på tilknytningssikkerhet, samtidig som de er tydelige på at forskningen ikke gir en enkel optimal tidsfordeling for alle barn.

Dette er en viktig kontroll av Bufdirs slutningskjede. At små barn trenger trygghet og kontinuitet, innebærer ikke automatisk at de trenger én hierarkisk hovedomsorgsperson, ett fysisk sovested og begrenset overnatting hos en annen etablert omsorgsperson.

Forslund kan ikke brukes til å hevde at Bufdir ignorerte artikkelen i 2018; den forelå ikke. Men den kan brukes til å spørre hvorfor den publiserte veiledningen ikke synes å ha blitt synlig oppdatert da en omfattende internasjonal konsensus om anvendelsen av tilknytningsteori i foreldretvister forelå, og om denne konsensusen nå inngår i grunnlaget for den pågående revisjonen.

Kontinuitet kan også bety kontinuitet med begge

Kontinuitet er et godt eksempel på hvorfor generelle psykologiske begreper ikke automatisk gir en bestemt bostedsordning. Dersom barnet før samlivsbruddet har mottatt trygg og omfattende omsorg fra begge foreldrene, kan kontinuitet tale for å bevare begge relasjonene. Stabilitet kan ligge i stabile personer, forutsigbare rutiner og kontinuitet i omsorg – ikke nødvendigvis i ett fysisk hjem.

Forslund mfl. advarer mot kategorisk prioritering av én forelder fordi det kan begrense barnets mulighet til å utvikle og beholde tilknytning til andre omsorgspersoner. EMDs praksis gir et parallelt, men rettslig, perspektiv: barnets interesse i å bevare og utvikle familiebånd er en del av vurderingen av barnets beste.

Psykologien og menneskerettighetene er ikke samme normsystem. Men de kan her trekke i samme retning: Det kreves gode grunner for å organisere et samlivsbrudd på en måte som unødvendig reduserer en allerede etablert og velfungerende foreldre–barn-relasjon.

Risikoen må vurderes i begge retninger

En føre-var-tilnærming kan være legitim når kunnskapen er usikker. Men den må anvendes symmetrisk. Hvis man spør om små barn kan bli belastet av skifter eller overnatting, må man også spørre om barnet kan bli belastet av at hverdagskontakt og omsorg fra en etablert forelder reduseres betydelig. Forskning om ungdom etter foreldres skilsmisse kan ikke direkte avgjøre bostedsordninger for små barn, men både den toårige longitudinelle studien til Meland, Breidablikk og Thuen og tverrsnittsstudien til Thuen, Meland og Breidablikk viser at kvaliteten på og tapet av foreldrekontakt er en empirisk relevant risikodimensjon som må tas med i vurderingen.

Kacper Nowakowski illustrerer hvorfor dette er viktig. De nasjonale domstolene la vekt på trygghet, stabilitet og barnets avhengighet av moren, og brukte også den begrensede tidligere kontakten som argument mot en større utvidelse. EMD aksepterte at endring kunne måtte skje gradvis, men påpekte samtidig at å opprettholde den samme restriktive ordningen kunne medføre risiko for at far–barn-relasjonen ble brutt over tid. Domstolen kritiserte også at ekspertene fokuserte på barrierene snarere enn mulige måter å overvinne dem på.

Dette gir en direkte utfordring til en ensidig status quo-logikk. Liten kontakt kan ikke uten videre brukes som selvstendig begrunnelse for fortsatt liten kontakt dersom den begrensede kontakten samtidig hindrer relasjonen i å utvikle seg. Tidsforløpet kan gjøre en midlertidig asymmetri selvforsterkende.

Eivind Meland: Familiebånd, hovedomsorg og krav til dokumentasjon

Eivind Meland har skrevet flere tekster som er særlig relevante for denne gjennomgangen. Sammen med Dag Furuholmen argumenterte han i teksten «Trygge familiebånd – også etter skilsmisse» for at lovgivning og praksis må ivareta barns relasjoner til begge «gode nok» foreldre. Teksten bygger på forskning om bostedsordninger og relasjoner og retter oppmerksomheten mot gjensidig foreldrekontakt som et viktig gode etter samlivsbrudd.

I MannsForum-innlegget «Rettstryggleik for barn og foreldre – eit ‘skjervheimsk’ perspektiv» fra 2021 kritiserer Meland at relasjonelle fenomener behandles som objektive kategorier. Han trekker blant annet frem «den mest omsorgskompetente», «hovudomsorgsperson» og «samværsforelder». Poenget er relevant for Bufdir: Slike kategorier er ikke nøytrale beskrivelser dersom de samtidig former hvordan relasjoner og rettigheter forstås. Meland knytter også barnets beste til menneskerettighetene og EMDs artikkel 8-praksis.

I Psykologtidsskriftet i 2023 kritiserte Meland påstanden om at delt bosted i seg selv fører til økt konflikt som udokumentert, og viste til menneskerettsdimensjonen i barnets relasjon til begge foreldre. I oppfølgingen «Fortsatt mangelfullt om delt bosted» viste han til Fabricius og argumenterte for at konfliktforskningen må vurderes i lys av om barnet står i fare for å miste kontakt med en forelder.

Meland, Breidablikk og Thuen publiserte dessuten en longitudinell studie av ungdom hvor vansker med fortrolige samtaler med foreldrene etter skilsmisse ble undersøkt opp mot helseplager og selvfølelse. Studien fant blant annet at skilsmisseerfaring påvirket samtaletillit til fedre, og at relasjonelle vansker hadde sammenheng med senere helse og selvfølelse. Studien gjelder ungdom og kan ikke direkte avgjøre bostedsordninger for små barn, men den understreker at bevaring av foreldre–barn-relasjoner er et selvstendig empirisk spørsmål.

Meland har i tillegg gjort oss oppmerksom på Thuen, Meland og Breidablikk (2021), som undersøkte sammenhengen mellom kommunikasjonskvalitet og manglende kontakt med far på den ene siden, og subjektive helseplager og livstilfredshet blant ungdom med skilte foreldre på den andre. Denne studien er en tverrsnittsstudie, ikke en longitudinell studie. Den kan derfor ikke brukes til å fastslå en tidsmessig årsakskjede, men den styrker empirien for at manglende kontakt med far er forbundet med dårligere helseutfall og lavere livstilfredshet. Den tidligere Meland–Breidablikk–Thuen-studien er derimot en toårig longitudinell kohortstudie. Samlet understreker studiene at redusert eller tapt foreldrekontakt ikke kan behandles som et risikonøytralt alternativ, samtidig som de ikke i seg selv avgjør hvilken bosteds- eller overnattingsordning som er best for små barn.

Melands arbeider gir ikke en ferdig fasit for Bufdirs revisjon. De styrker derimot tre kontrollspørsmål: Er menneskerettighetene lagt i bunnen? Brukes relasjonelle kategorier som om de var objektive naturgitte størrelser? Og kan sterke normative råd spores til forskning som faktisk undersøker det rådet gjelder?

Fra FOSAP til Bufdir: Samme kunnskapsproblem, større offentlig ansvar

MannsForum har nylig gjennomgått FOSAPs råd om bosted og samvær for små barn. Der var et hovedspørsmål om faglige råd var blitt mer detaljerte og asymmetriske enn forskningsgrunnlaget tillot. Bufdir-saken har et beslektet forskningsproblem, men også en tydelig offentligrettslig dimensjon.

Bufdir er et statlig direktorat. Brosjyren er statlig veiledning til foreldre om hvordan barns familieliv kan organiseres etter samlivsbrudd. Den er ikke et enkeltvedtak og kan ikke likestilles med en dom som begrenser kontakt. Likevel er det rimelig å kreve at normerende statlig veiledning som kan påvirke familielivet, er forskningsmessig etterprøvbar og utformet innenfor den menneskerettslige rammen staten selv er bundet av.

Kritikken er derfor ikke et krav om at Bufdir skal erstatte én normalordning med en annen. Poenget er det motsatte: Når forskningen ikke gir grunnlag for rigide aldersstiger eller generelle hierarkier mellom foreldrene, bør veiledningen være tydelig på kunnskapsusikkerheten og på behovet for konkret vurdering av barnets eksisterende relasjoner, omsorgshistorie, trygghet og risiko.

Hva bør Bufdir dokumentere i den pågående revisjonen?

Den pågående revisjonen gir Bufdir anledning til å gjøre både rettighetsgrunnlaget og kunnskapsgrunnlaget langt mer transparent. For hvert normerende råd om bosted, kontakt og overnatting bør det være mulig å se:

hvilke primærstudier, systematiske oversikter og konsensusarbeider som ligger til grunn;
hva studiene faktisk undersøkte og fant, og hvilke populasjoner de omfattet;
hvilke metodiske begrensninger og kausalitetsproblemer som finnes;
hvilken relevant forskning som trekker i en annen retning, og hvordan denne er vurdert;
hvor det empiriske funnet slutter og Bufdirs faglige eller normative anbefaling begynner;
hvordan barnets rett til familieliv og muligheten til å bevare og utvikle familierelasjoner er integrert i vurderingen;
hvilke rutiner Bufdir har hatt siden 2018 for å oppdatere veiledningen når kunnskapsgrunnlaget endrer seg.

Det bør også avklares konkret om Forslund mfl. inngår i revisjonsgrunnlaget, og hvordan konsensusartikkelens omtale av flere tilknytningsrelasjoner, kontinuitet i god nok omsorg og overnatting vil påvirke den nye veiledningen.

Ti år etter den første henvendelsen

Saken har nå en tydelig tidslinje. I 2014 forelå Warshaks konsensusrapport. I 2016 gjorde MannsForum Bufdir uttrykkelig oppmerksom på motstående forskning. I 2017 forelå både Fabricius/Suh og EMD-dommen Kacper Nowakowski, som tydeliggjorde barnets interesse i å bevare og utvikle bånd til begge foreldre og statens positive plikter ved kontakt. I 2018 publiserte Bufdir veilederen med henvisning til «barnepsykologisk kunnskap». I 2021/2022 kom Forslund mfl.s omfattende konsensus om riktig og uriktig bruk av tilknytningsteori i foreldretvister. I 2024 lanserte ECHR-KS «Contact rights», og dokumentet er senere oppdatert. I 2026 er Bufdirs brosjyre under revisjon.

Denne tidslinjen gjør det mulig å stille to forskjellige, men sammenhengende spørsmål. Det første gjelder 2018: Hvilken forskning og hvilken EMD-praksis ble faktisk vurdert da veilederen ble utformet? Det andre gjelder 2026: Hvordan vil Bufdir sikre at den nye veiledningen bygger på dagens menneskerettslige og forskningsmessige kunnskapsgrunnlag?

Det grunnleggende spørsmålet kan formuleres slik:

Hvordan vil Bufdir sikre at den reviderte veiledningen bygger på barnets og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8, på en etterprøvbar og balansert vurdering av forskningen, og på en forståelse av at barnets beste ikke kan fastlegges gjennom et fritt faglig skjønn løsrevet fra barnets menneskerettigheter?

Dette er ikke et krav om én bestemt bostedsordning for alle barn. Det er et krav om at statlige råd om barns familieliv skal kunne begrunnes rettslig, empirisk og metodisk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på www. mannsforum.no.

Ordliste

EMK artikkel 8: Retten til respekt for privatliv og familieliv. Omfatter forholdet mellom barn og foreldre og kan innebære både vern mot inngrep og positive plikter for staten.

ECHR-KS Contact Rights: EMDs kunnskapsbase som systematiserer sentral rettspraksis om kontakt mellom barn og foreldre. Dokumentet kom senere enn Bufdir-veilederen, men bygger på EMD-praksis hvor sentrale prinsipper allerede forelå før 2018.

Barnets beste: Et rettslig vurderingstema som må fastlegges innenfor barnets menneskerettigheter, ikke gjennom et fritt faglig skjønn løsrevet fra dem.

Familieliv: Den faktiske og rettslig beskyttede relasjonen mellom barnet og foreldrene. Foreldrenes samlivsbrudd opphever ikke i seg selv familielivet mellom barnet og hver av foreldrene.

Positive plikter: Statens plikt til i visse situasjoner å treffe tiltak som gjør retten til familieliv praktisk og effektiv.

Hovedomsorgsperson: Et psykologisk/faglig begrep som kan få normativ betydning for bosted og samvær. Det er ikke i seg selv en menneskerettslig kategori, og bruken må kunne begrunnes faglig i den konkrete sammenhengen.

Tilknytning: Barnets relasjonelle bånd til omsorgspersoner. Moderne tilknytningsforskning understreker at barn kan utvikle tilknytningsrelasjoner til flere omsorgspersoner.

Kontinuitet: Kan vise til kontinuitet i hjem, rutiner, omsorg og relasjoner. Begrepet bør ikke automatisk likestilles med ett hjem eller én hovedomsorgsperson.

Primærkilde: Den opprinnelige kilden til et forskningsfunn eller en rettslig avgjørelse, for eksempel en vitenskapelig studie eller en EMD-dom.

Tverrsnittsstudie: Undersøker forhold på ett tidspunkt. Kan vise statistiske sammenhenger, men gir begrenset grunnlag for å fastslå årsaksretning.

Longitudinell studie: Følger de samme deltakerne eller en kohort over tid og er bedre egnet enn tverrsnittsstudier til å undersøke utvikling og tidsrekkefølge.

Normativ anbefaling: Et råd om hva som bør gjøres. Må skilles fra empiriske funn om hva forskning faktisk har observert eller dokumentert.

Kilder

Bli medlem i PASG Norge

– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel

Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.

Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge

PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.

Hvorfor bli medlem?

Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.

Bufdirs veileder om barnets beste – uten menneskerettslig og forskningsfaglig fundament?