Den manipulative alliansen: Hvordan foreldrefremmedgjøring overses i rettssystemet
SUBTIL PÅVIRKNING: – Barnets fortelling er ikke selvstendig, men resultatet av langvarig emosjonell kondisjonering, subtil påvirkning og internalisering av den voksnes oppfatning, skriver Bjørn Joachimsen. Foto: Jordan Whitt on Unsplash
Barn som manipuleres av én forelder til å avvise den andre, utsettes for en subtil form for psykisk mishandling som ofte overses i rettssystemet. Til tross for solid forskning på foreldrefremmedgjøring, feiltolker dommere og sakkyndige ofte barnets fortelling som autentisk, mens den i realiteten kan være et resultat av emosjonell kontroll og lojalitetskonflikt.
Av Bjørn Joachimsen • bjorn.joachimsen@gmail.com
Foreldrefremmedgjøring (FF) beskriver situasjoner der et barn, som følge av påvirkning eller manipulasjon fra én forelder, utvikler en uberettiget og vedvarende avvisning av den andre. Fenomenet har lenge vært omstridt, men nyere forskning viser at FF er en klinisk gjenkjennbar og dokumentert form for psykisk manipulering og emosjonell mishandling av barn.[¹][²]
Til tross for dette svikter ofte rettssystemet – både dommere og sakkyndige psykologer – i å identifisere manipulasjon, projeksjon og usanne forklaringer. Resultatet er at barn mister kontakt med en forelder uten reelt grunnlag, og at psykisk vold feilaktig blir tolket som “barnets eget valg”.
Manipulering som psykisk mishandling og omsorgssvikt
Internasjonal forskning har de siste årene slått fast at systematisk foreldrepåvirkning som fører til fremmedgjøring utgjør psykisk mishandling. Den amerikanske psykologen Jennifer Harman og kolleger har vist at foreldrefremmedgjørende atferd oppfyller alle kriteriene for psykisk vold og emosjonell omsorgssvikt, slik disse er definert i Verdens helseorganisasjons (WHO) og American Professional Society on the Abuse of Children (APSAC) sine retningslinjer.[¹][⁷]
Harman, Kruk og Hines (2018) konkluderer:
”Parental alienating behaviors meet the definitional criteria for family violence. They are coercive, controlling, and designed to harm the child’s relationship with the other parent.”[¹]
Bernet et al. (2020) beskriver foreldrefremmedgjøring som en form for psykologisk mishandling, fordi barnet utsettes for løgn, fryktinduksjon, emosjonell belønning og kognitiv fordreining som ødelegger dets naturlige tilknytning:
“The child is manipulated into rejecting a loving parent through fear, loyalty conflicts, and distorted beliefs — a process consistent with emotional abuse.”[²]
I praksis betyr dette at barn som manipuleres til å hate eller frykte en forelder, utsettes for en alvorlig form for psykisk omsorgssvikt, ettersom de fratas retten til trygg tilknytning til begge foreldre. Denne formen for mishandling skiller seg fra fysisk vold ved at den virker gjennom psykologisk kontroll og emosjonell kondisjonering, ofte uten at omgivelsene oppfatter overgrepet.
Rettssystemets manglende evne til å identifisere manipulasjon
Til tross for solid vitenskapelig dokumentasjon er foreldrefremmedgjøring ofte usynlig for rettsaktører. Dommere og sakkyndige psykologer tolker ofte barns fortellinger som autentiske uttrykk for egne opplevelser, uten å vurdere graden av påvirkning. Det skyldes blant annet en sterk juridisk og kulturell forventning om å “lytte til barnet” – et prinsipp som i seg selv er riktig, men som kan bli misbrukt når barnets stemme ikke er selvstendig, men internalisert manipulasjon.
“Et sentralt kjennetegn ved foreldrefremmedgjøring er dannelsen av en psykologisk allianse mellom den manipulerende forelderen og barnet, der barnet ikke bare støtter, men også reproduserer den voksnes fortelling og følelser. ”
Manglende kunnskap om emosjonell manipulasjon fører til at domstoler feiltolker indre konsistens som sannhet. Når barnets forklaring virker sammenhengende, oppleves det som troverdig – selv om sammenhengen er et resultat av repetisjon, påvirkning og kognitiv innøving. Forskning viser at manipulerte barn ofte bruker samme språk, begreper og følelsesmessige uttrykk som den manipulerende forelderen.[³][⁴]
Den manipulative alliansen og speilfortellingen
Et sentralt kjennetegn ved foreldrefremmedgjøring er dannelsen av en psykologisk allianse mellom den manipulerende forelderen og barnet, der barnet ikke bare støtter, men også reproduserer den voksnes fortelling og følelser. Dette skaper en “speilfortelling” – et narrativ der barnets ord, beskrivelser og emosjoner samsvarer nærmest ordrett med den manipulerende forelderens.
For utenforstående virker dette ofte som en sterk indikasjon på at barnet “snakker sant”, fordi to uavhengige kilder – forelder og barn – sier det samme. Men i virkeligheten er nettopp dette samsvaret et diagnostisk varseltegn på påvirkning og lojalitetskonflikt.
I rettslige prosesser tolkes samsvar mellom forelder og barn som konsistens, som igjen forbindes med troverdighet. Dette bygger på rettspsykologiske prinsipper om at uavhengige vitneforklaringer som peker i samme retning, styrker sannsynligheten for at opplysningene er riktige.
Men i saker som involverer manipulasjon og foreldrefremmedgjøring er forutsetningen om uavhengighet feilaktig. Barnets fortelling er ikke selvstendig, men resultatet av langvarig emosjonell kondisjonering, subtil påvirkning og internalisering av den voksnes oppfatning.
Som Bernet et al. (2020) og Harman et al. (2018) påpeker, er samsvar mellom barn og forelder ikke et bevis på sannhet, men ofte et uttrykk for identifikasjon med aggressor – en forsvarsmekanisme der barnet for å bevare tilknytning og trygghet tar over den dominerende forelderens perspektiv fullt ut.[²][¹]
Konsekvensen: Institusjonalisert bekreftelsesfeil
Når dommere og sakkyndige ikke forstår denne dynamikken, blir de aktivt lurt av samsvarseffekten. De ser det som et tegn på at barnets opplevelser er bekreftet, mens det i realiteten er et uttrykk for emosjonell fusjon og manipulasjon.Mangelen på differensialdiagnostisk vurdering – altså vurdering av om barnets fortelling kan skyldes påvirkning – fører til at rettssystemet legitimerer og forsterker fremmedgjøringen.
Flere forskere (Harman & Lorandos, 2021; Warshak, 2020) beskriver dette som en form for institusjonalisert bekreftelsesfeil, der rettens ønske om å “ta barnets stemme på alvor” paradoksalt nok gjør barnet mer utsatt for psykisk skade.[⁵][⁶]
I praksis kan dette føre til vedtak som sementerer barnets avvisning, i stedet for å behandle den som et symptom på emosjonell mishandling. Dermed mister barnet ikke bare kontakt med en forelder – men også deler av sin egen identitet.
Styrking av rettsapparatets forståelse av emosjonell manipulasjon
Foreldrefremmedgjøring og manipulerende foreldreatferd representerer en form for psykisk vold som krever samme alvorlige oppmerksomhet som fysisk mishandling. For å beskytte barn må rettssystemet utvikle bedre forståelse for hvordan manipulasjon kan kamufleres som barnets stemme, og hvordan emosjonelle allianser og speilfortellinger kan villede selv erfarne fagfolk.
Det krever at både dommere og sakkyndige får spesialisert opplæring i emosjonell og relasjonell manipulasjon, og at barns utsagn alltid vurderes i lys av mulig påvirkning og lojalitetskonflikt. Først da kan rettssystemet virkelig ivareta barnets beste – og beskytte barnet mot en av de mest subtile og skadelige formene for overgrep.
Fotnoter / Referanser
[¹] Harman, J. J., Kruk, E., & Hines, D. A. (2018). Parental Alienating Behaviors as a Form of Family Violence: A Review of the Literature. Psychology, 9(1), 295–302.
[²] Bernet, W., Wamboldt, M. Z., & Narrow, W. E. (2020). Child Affected by Parental Relationship Distress (CAPRD): Diagnostic Criteria for Parental Alienation. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 59(10), 1007–1015.
[³] Baker, A. J. L., & Verrocchio, M. C. (2016). Parental Bonding and Parental Alienation as Correlates of Psychological Maltreatment in Adults. Journal of Child and Family Studies, 25(7), 2301–2310.
[⁴] Harman, J. J., Leder-Elder, S., & Biringen, Z. (2019). Prevalence of Parental Alienation Behaviors: A Random Sample Study of Adults in the United States. Children and Youth Services Review, 106.
[⁵] Harman, J. J., & Lorandos, D. (2021). Allegations of Family Violence in Court: How Parental Alienation Factors In. Psychological Science and the Law, 27(1), 1–18.
[⁶] Warshak, R. A. (2020). Reclaiming Parent–Child Relationships: Overcoming the Legacy of Parental Alienation. Family Court Review, 58(2), 413–430.
[⁷] American Professional Society on the Abuse of Children (APSAC). (2019). APSAC Task Force on the Definition of Psychological Maltreatment of Children. Child Maltreatment, 24(3), 287–295.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.