Grandios personlighetsforstyrrelse som drivkraft for foreldrefremmedgjøring
SKADELIG: – Når en forelder med grandiose trekk forsøker å påvirke barnets virkelighetsforståelse, berøres ikke bare relasjonen mellom barn og foreldre, men også barnets utvikling, selvfølelse og forståelse av nære relasjoner på lang sikt, skriver Bjørn Joachimsen. Foto: Daiga Ellaby on Unsplash
Etter et samlivsbrudd kan barn trekkes inn i psykologiske konflikter der én forelder nedvurderer den andre. I tilfeller hvor denne forelderen har grandiose trekk, kan barnets lojalitet misbrukes som et middel til å kontrollere, manipulere og til å befeste et opphøyet selvbilde¹. Dynamikken preges ofte av triangulering, der barnets perspektiv, minner og lojalitet formes i tråd med den grandiose forelderens behov og narrativ, og hvor andre – bevisst eller ubevisst – trekkes inn som brikker i et maktspill².
Av Bjørn Joachimsen • bjorn.joachimsen@gmail.com
Konfliktdynamikken som kan oppstå etter et samlivsbrudd, skaper et sårbart rom der makt, usikkerhet og identitetsbehov får uvanlig stor betydning. Når en forelder med grandiose trekk forsøker å påvirke barnets virkelighetsforståelse, berøres ikke bare relasjonen mellom barn og foreldre, men også barnets utvikling, selvfølelse og forståelse av nære relasjoner på lang sikt³. I slike situasjoner blir barns lojalitet en psykologisk valuta, og konflikten mellom de voksne forplanter seg inn i barnets indre liv. Mekanismene som utspiller seg i dette rommet er ofte subtile og vanskelige for utenforstående å identifisere, men de kan få dype og langvarige konsekvenser dersom de ikke gjenkjennes og håndteres⁴.
Foreldrefremmedgjøring beskriver et mønster der ett eller flere barn under eller etter et samlivsbrudd blir manipulert til å avvise den ene forelderen⁵. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for barnets psykiske helse og sosiale utvikling. Samtidig viser klinisk forskning at foreldre med grandios personlighetsforstyrrelse – preget av overdrevet og konstruert selvbilde, behov for beundring og mangel på empati – ofte har relasjonelle mønstre som bidrar til foreldrefremmedgjøring⁶. Grandiose trekk kan underbygge manipulativ atferd overfor barn, hvordan dette støtter opp under forelderens egen selvoppfattelse, og hvordan barnets lojalitet kan bli en nøkkel i dynamikken.
Opphøyd selvbilde og ustabil personlighetsstruktur
Foreldre med grandios personlighetsforstyrrelse har ofte et opphøyd selvbilde og et konstant behov for å fremstå som overlegne⁷. Kjennetegn inkluderer overdrevet tro på egen kompetanse, mangel på empati, behov for beundring og bekreftelse, samt utnyttelse eller manipulering av andre for å styrke eget selvbilde. Samtidig kan den opphøyde fasaden maskere en underliggende usikkerhet, og mange personer med grandiose trekk viser elementer av ustabil og ytre avhengig personlighetsstruktur⁸. Dette innebærer at deres selvfølelse og emosjonelle stabilitet kan være svingende, og at de i visse situasjoner opplever sterke følelser av tomhet, mindreverd eller angst. Den opphøyde fasaden fungerer ofte som en beskyttelsesmekanisme mot disse ubehagelige følelsene⁹.
I praksis kan denne kombinasjonen av et opphøyd selvbilde og ustabil personlighetsstruktur føre til en kompleks relasjonsdynamikk: Den grandiose atferden gir inntrykk av sikkerhet, kontroll og overlegenhet, men samtidig kan usikkerheten og svingende selvfølelse drive manipulasjon, behov for bekreftelse og kontroll over nære relasjoner, inkludert barn¹⁰. Barn kan derfor både bli et verktøy for å opprettholde forelderens grandiose selvbilde og et skjold mot dennes indre uro¹¹. I noen tilfeller er den grandiose atferden et ekte uttrykk for en urealistisk overlegen selvoppfattelse, mens i andre tilfeller fungerer den som en maske for å skjule ustabilitet og usikkerhet¹². Ofte eksisterer begge mekanismer parallelt: Den opphøyde fasaden er delvis ekte, men samtidig et skjold mot indre svingninger i selvfølelse og emosjonell ustabilitet. Dette kan gjøre relasjonelle mønstre spesielt komplekse og utfordrende for både barn og andre familiemedlemmer å navigere i.
Triangulering – kjernen i manipulasjonsdynamikken
Triangulering innebærer at én person trekker en tredje part inn i en konflikt eller relasjon for å skape en to mot én-situasjon¹³. I familier der en forelder har grandiose trekk, blir triangulering en av de mest sentrale og effektive manipulasjonsstrategiene¹⁴. Den fungerer ved at forelderen etablerer en allianse som bekrefter hans eller hennes opphøyede selvbilde, samtidig som eks-partneren marginaliseres eller demoniseres. Barnets lojalitet og tilgang til emosjonell trygghet knyttes gradvis til den grandiose forelderen, slik at barnet blir både avhengig og lojal i en grad som gjør motforestillinger vanskelige.
Trianguleringen styrker også forelderens posisjon sosialt og emosjonelt ved å skape en konsensusbasert “sannhet” mellom forelder og barn – en felles fortelling der eks-partneren fremstår som mindreverdig, utrygg eller kritikkverdig¹⁵. Slik blir trianguleringen ikke bare et relasjonelt mønster, men en form for maktutøvelse. Den grandiose forelderen forsøker å gjøre barnet til en forlengelse av seg selv, både emosjonelt og som et sosialt våpen i konflikten. For barnet kan denne prosessen fremstå som omsorg, fortrolighet eller «sannhetssøkende samtaler», men i realiteten blir barnet trukket inn i en asymmetrisk konflikt det ikke har forutsetninger for å forstå eller håndtere¹⁶.
Triangulering blir særlig virkningsfull når den kombineres med skyldinduksjon, subtile trusler om emosjonell tilbaketrekning og gradvis manipulasjon av barnets minner og oppfatninger¹⁷. Dermed blir triangulering ikke bare et enkelt mønster, men et systematisk kontrollverktøy som sementerer foreldrefremmedgjøringen og gir den grandiose forelderen stabil tilgang på bekreftelse og makt.
Barnets rolle i dynamikken
Barnets lojalitet blir et sentralt element i dynamikken. Barn i familier med grandiose eller manipulerende foreldre lærer at egne behov og følelser er mindre viktige, og at kjærlighet og aksept kun kan oppnås gjennom tilpasning og lojalitet til den grandiose forelderen¹⁸. Dette skaper flere utfordringer for barnet. Barnet kan stå i en intern lojalitetskonflikt, der egne erfaringer og observasjoner kommer i motsetning til forventet lojalitet til den grandiose forelderen¹⁹. Samtidig opplever barnet at den “farlige” eller manipulerende forelderen kontrollerer tilgang til omsorg, trygghet og kjærlighet²⁰. Dette gjør barnet psykologisk avhengig av forelderen, noe som forsterker både tilpasningen og lojaliteten.
“Forskning og klinisk erfaring tyder på at slike mønstre ofte forsterkes og læres gjennom tidlige relasjoner og rollemodeller, særlig foreldre eller andre voksne omsorgspersoner”
Barnets tilpasning kan i noen tilfeller ligne Stockholmsyndrom-liknende mekanismer, der barnet tar parti med den dominante forelderen for å beskytte seg selv emosjonelt og opprettholde trygghet²¹. Over tid kan barnet internalisere minner og oppfatninger som samsvarer med den grandiose forelders narrative nedvurdering av eks-partneren²². Dette kan føre til at barnets egne erfaringer gradvis forskyves, slik at barnets anskuelse følger voksnes fortelling. Slike konsensusbaserte “falske minner” bidrar til å opprettholde foreldrefremmedgjøringen og forsterke den grandiose selvoppfattelsen hos forelderen²³.
Nedvurdering av eks-partner som selvbekreftelse
Eks-partneren blir ofte et ideelt objekt for degradering og nedvurdering, særlig fordi vedkommende fortsatt er tilgjengelig i barnets daglige liv, noe som gir mulighet for triangulering²⁴. Ved å kritisere eller nedvurdere eks-partneren gjennom barnet, får den grandiose forelder kontinuerlig bekreftelse på egen overlegenhet²⁵. Dette skaper en selvforsterkende sirkel: eks-partneren degraderes, triangulering skjer via barnet, egen grandiositet styrkes, og syklusen gjentas²⁶. Denne dynamikken viser at grandiose personlighetsavvik ofte er relasjonsavhengige, og at andre mennesker – særlig eks-partnere og barn – fungerer som verktøy for selvbekreftelse²⁷.
Rollemodeller, lært atferd og avdekking av manipulasjon
Grandios atferd og personlighetsavvik må ikke nødvendigvis forstås som rent medfødte eller biologisk determinerte trekk. Forskning og klinisk erfaring tyder på at slike mønstre ofte forsterkes og læres gjennom tidlige relasjoner og rollemodeller, særlig foreldre eller andre voksne omsorgspersoner²⁸. Barn som vokser opp i familier med grandiose eller manipulerende foreldre lærer hvordan makt, kontroll og selvhevdelse kan brukes for å oppnå status, oppmerksomhet eller emosjonell trygghet²⁹. I denne forstand kan grandios atferd sees som en adaptiv strategi som barnet internaliserer for å navigere i et krevende emosjonelt miljø.
Dette perspektivet har viktige implikasjoner for både forebygging og intervensjon. Dersom grandiose og manipulerende mønstre blir normalisert i familien, øker risikoen for at barna senere i livet reproduserer lignende destruktive dynamikker med egne partnere og barn³⁰. For at tiltak overfor utsatte barn skal kunne iverksettes, er det avgjørende at den manipulasjonen som følger av den grandiose atferden blir avdekket³¹. Å bryte denne kjeden krever å gi barna alternative rollemodeller og støtte dem i å utvikle empati, refleksjonsevne og evne til å gjenkjenne og motstå manipulasjon³².
Hvorfor fagfolk ofte ikke ser dynamikken
Terapeuter og sakkyndige psykologer kan ofte overse eller undervurdere manipulering og triangulering, til tross for at den kan ha omfattende konsekvenser for barnets psykiske helse³³. Et viktig element er at fagfolk ofte benytter kognitive snarveier i vurderinger, som mønstergjenkjenning eller heuristisk resonnering³⁴. Heuristisk resonnering innebærer at komplekse observasjoner og situasjoner forenkles ved å sammenligne dem med kjente symptommønstre eller erfaringer fra tidligere saker. Dette gjør vurderingsprosessen mer håndterbar og raskere, særlig i tidspressede kontekster som barnefordelingssaker eller kliniske konsultasjoner.
“Forskning og klinisk erfaring viser at fagfolk ofte fokuserer på barnets symptomer, som angst, uro eller atferdsproblemer, mens den relasjonelle konteksten — der manipulative strategier kan ligge til grunn — overses”
Samtidig medfører denne tilnærmingen en iboende risiko for feiltolkning. Heuristikker kan gjøre at kontekstuelle faktorer, familiehistorie og dynamiske relasjoner blir oversett eller undervurdert, og at symptomer som egentlig reflekterer stress, lojalitetskonflikter eller subtil manipulering av barnet, feiltolkes. Dette kan føre til bekreftelsesbias, der observasjoner som passer inn i kjente mønstre tillegges større vekt, mens data som peker mot alternative forklaringer ignoreres³⁵. I juridiske eller tverrfaglige sammenhenger kan konsekvensene være særlig alvorlige, ettersom ekspertvurderinger presenteres som “objektive” og kan påvirke rettslige avgjørelser, som begrensning av samvær eller behandlingstiltak, uten at det nødvendigvis finnes en reell basis i barnets faktiske behov.
I Norge har forståelsen av foreldrefremmedgjøring lenge vært begrenset i deler av det psykologiske fagmiljøet, og mange klinikere har begrenset opplæring i å identifisere asymmetrisk påvirkning, manipulasjon og lojalitetskonflikt³⁶. Som Eivind Meland har påpekt, utgjør dette et betydelig blindfelt i støtteapparatet: foreldrefremmedgjøring kan være en form for emosjonell kontroll som ikke nødvendigvis fremstår som tradisjonell vold, men som like fullt kan ha tydelige helsemessige konsekvenser³⁷. Forskning og klinisk erfaring viser at fagfolk ofte fokuserer på barnets symptomer, som angst, uro eller atferdsproblemer, mens den relasjonelle konteksten — der manipulative strategier kan ligge til grunn — overses³⁸. Dette kan føre til at barnets avvisning av én forelder tolkes som et uttrykk for egne psykologiske problemer, fremfor en reaksjon på ekstern påvirkning.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.
Referanser
¹ Ellison, W. (2020). Narcissistic Dynamics in Post-Separation Conflict. Journal of Family Trauma, 12(3).
² Lund, M. (2019). Family Systems and Post-Divorce Conflict. Routledge.
³ Baker, A. J. L. (2007). Adult Children of Parental Alienation Syndrome. Norton.
⁴ Harman, J. et al. (2022). Parental alienation research: 40 years of progress. Current Directions in Psychological Science.
⁵ Gardner, R. A. (1998). The Parental Alienation Syndrome. Cresskill, NJ.
⁶ Vassnes, E. (2021). “Personlighetspatologi i høy-konfliktsaker.” Tidsskrift for Norsk psykologforening.
⁷ American Psychiatric Association. (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (5th ed.).
⁸ Ronningstam, E. (2016). Pathological Narcissism and Narcissistic Personality Disorder. Oxford University Press.
⁹ Pincus, A. L. & Lukowitsky, M. (2010). “Narcissism and interpersonal functioning.” Journal of Clinical Psychology.
¹⁰ Campbell, W. K. & Foster, C. A. (2007). The narcissistic self. Psychology Press.
¹¹ Twenge, J. & Campbell, W. K. (2009). The Narcissism Epidemic. Free Press.
¹² Dimaggio, G. & Semerari, A. (2010). Personality Disorders and Emotional Dysregulation. Wiley-Blackwell.
¹³ Minuchin, S. (1974). Families and Family Therapy. Harvard University Press.
¹⁴ Bowen, M. (1978). Family Therapy in Clinical Practice. Jason Aronson.
¹⁵ Warshak, R. (2015). “Social narratives in parental alienation.” Family Court Review.
¹⁶ Baker, A. J. L. & Chambers, J. (2011). The Psychology of Manipulation in Divorce. Springer.
¹⁷ O’Reilly, J. (2020). “Memory shaping in high-conflict custody.” Journal of Child Custody.
¹⁸ Tuft, M. (2023). “Barn i familier med narsissistisk dynamikk.” Psykologisk.no.
¹⁹ Johnston, J. & Roseby, V. (1997). In the Name of the Child. Free Press.
²⁰ Meland, E. (2022). “Foreldrefremmedgjøring som emosjonell kontroll.” Norsk Tidsskrift for Atferdsmedisin.
²¹ Perrin, R. (2018). Trauma bonding in parent–child relationships. Oxford Press.
²² Faller, K. (1998). The Impact of Suggestibility on Child Testimony. Sage.
²³ Loftus, E. (2005). “Planting false memories.” Scientific American.
²⁴ Harman, J., Bernet, W. & Harman, R. (2019). “Parental alienation as relational aggression.” Psychology, Public Policy and Law.
²⁵ Baker, A. J. L. (2018). Coaching the Child: Dynamics of Induced Rejection. Routledge.
²⁶ Reay, K. (2015). Toxic Divorce and High-Conflict Personality Disorders.
²⁷ Eddy, W. (2016). Splitting: Protecting Yourself While Divorcing Someone with a High-Conflict Personality. New Harbinger.
²⁸ Fonagy, P. et al. (2004). Affect Regulation, Mentalization and the Development of the Self. Routledge.
²⁹ Linehan, M. (1993). Cognitive-Behavioral Treatment of Borderline Personality Disorder. Guilford.
³⁰ Stanton, M. & Todd, T. (1982). The Family Therapist’s Guide to Psychological Development. Gardner Press.
³¹ Meland, E. (2021). Foreldrekonflikter og barns helse. Universitetet i Bergen.
³² Holt, A. (2020). “Breaking intergenerational cycles of coercion.” Journal of Family Psychology.
³³ Friedlander, S. & Walters, M. (2010). “Assessing manipulation in custody disputes.” Family Court Review.
³⁴ Kahneman, D. (2011). Thinking, Fast and Slow. Farrar, Straus & Giroux.
³⁵ Tversky, A. & Kahneman, D. (1974). “Judgment under uncertainty: Heuristics and biases.” Science.
³⁶ Isdal, P. (2020). Meningen med volden. Kommuneforlaget.
³⁷ Meland, E. (2022). “Foreldrefremmedgjøring – et blindfelt i helse- og hjelpeapparatet.” Dagens Medisin.
³⁸ Sørensen, T. (2019). “Barns symptomer i lys av relasjonell dynamikk.” Tidsskrift for barnevern.
³⁹ Warshak, R. A. (2010). Family Bridges: Reconnecting Parents and Alienated Children.
⁴⁰ Bernet, W. (2020). Parental Alienation and the DSM-5.
⁴¹ Harman et al. (2022).
⁴² Friedlander & Walters (2010).
⁴³ Holt (2020).