Mathew Smee om livet uten kontakt med barna
HÅP: I samtalen med Eivind Meland (til venstre) forteller Mathew Smee at han fortsatt sender kort til barna, uten å vite om de kommer fram.
Mathew Smee vet ikke lenger hva barna gjør eller hva de liker å gjøre. I et intervju med Eivind Meland forteller han om årene etter samlivsbruddet, forsøkene på å bevare kontakten med barna og beslutningen om å flytte fra Storbritannia da kontakten opphørte.
Av Bjørn Joachimsen
Redaksjonell merknad: Dette er en forkortet og språklig redigert norsk oversettelse av samtalen 5. oktober 2026. Intervjuet gjengir Smees erfaringer og vurderinger. Barna og deres mor er ikke intervjuet.
Ingen kontakt i dag
– Kan du fortelle hvordan situasjonen din er nå? spør Eivind.
– Jeg har ingen fysisk kontakt med barna mine og ingen mulighet til å treffe dem. Jeg har heller ingen kontakt med dem på telefon eller sosiale medier. Jeg vet ikke hva de gjør, eller hva de liker å gjøre. Jeg forstår det slik at de fortsatt bor hos moren. De er vel 14 og 16 år nå.
– Jeg tror jeg har telefonnumrene deres og har forsøkt å nå dem på WhatsApp. Når jeg skriver til datteren min, vises bare én grå hake, som om hun ikke ser meldingene. Kanskje har hun blokkert meg, eller kanskje har jeg ikke riktig nummer.
Mathew forteller at han har sendt datteren videoer der han spiller gitar og synger sanger for henne. Han har også sendt meldinger ved høytider, bursdager og andre merkedager.
– Men meldingene kommer ikke frem, så jeg har sluttet å sende slike meldinger. Sønnen min mottar meldingene mine. Når jeg har skrevet til ham, har jeg vanligvis ikke fått svar. Jeg visste at han fikk meldingene, men det var ofte moren hans som svarte fra sin telefon. Det var ikke en slik relasjon jeg ønsket å utvikle til sønnen min.
– Jeg sender dem kort på bursdager og ved spesielle anledninger. Jeg kan ikke vite om kortene kommer frem. Jeg fotograferer dem før jeg sender dem.
Fra mekling til samvær
– Hvordan kan det da ha seg at barna vendte seg bort fra deg? Kan du forsøke å forklare hva som har skjedd gjennom disse årene? spør Eivind.
– Jeg vil si at en rettsavgjørelse i det hele tatt var nødvendig fordi barna etter min oppfatning allerede var blitt vendt mot meg fra de var små. Etter bruddet måtte jeg gå til retten for å få samvær med barna våre. Det går tilbake til 2015, da de, tror jeg, var tre og fem år gamle. Jeg så ikke barna etter bruddet. Jeg flyttet nærmere dem og gjorde alt jeg kunne for å være fullt tilgjengelig og vise at jeg ønsket en ordning der vi delte tiden med dem. Men min daværende kone ønsket ikke det. Vi var ikke enige.
Han sier foreldrene først forsøkte mekling. Mathew byttet jobb og flyttet for å kunne være nær barna. Etter hvert fikk han én overnatting i måneden.
– Én natt i måneden var ikke nok for meg, men jeg var villig til å fortsette slik i håp om at ordningen kunne utvides. Dette var mot slutten av 2015. Rett før jul bestemte hun imidlertid på egen hånd å avlyse overnattingene. Da var det eneste alternativet å gå til retten.
– Plutselig var de hos meg annenhver helg fra fredag til mandag. Retten mente det var best om foreldrene slapp å møtes, og jeg hentet og leverte barna på skolen. Det ga meg også mulighet til å være involvert i skolegangen deres. Feriene ble delt, og dette var en stor endring for barna.
Eivind spør også hvordan barnas mor ville forklart situasjonen.
– Hva ville hun ha sagt var hennes syn? spør Eivind.
– Som jeg sa tidligere, mente hun at barna ble opprørte. Det var begrunnelsen hun ga. Jeg kan forstå at barn kan bli opprørte hvis en forelder de ikke bor sammen med, plutselig dukker opp igjen etter flere år uten kontakt. Men det var ikke situasjonen vår. Jeg var også villig til å gå langsomt frem, med én overnatting i måneden. Jeg kunne gjerne ha fortsatt i det tempoet, men den muligheten ble tatt fra meg.
– Jeg gikk ikke rett til retten. Jeg var alltid villig til å samarbeide med ekskona mi om det som var best for barna. Helst skulle vi også ha unngått mekling og klart å avtale dette selv, men det var ikke mulig.
Om foreldrefremmedgjøring
Eivind spør hvordan Mathew ser på innvendingen om at noen barn kan ha gode grunner til å ta avstand fra en forelder, og at begrepet foreldrefremmedgjøring kan brukes på feil grunnlag.
– Jeg kan bare snakke om min egen situasjon, slik den var og fortsatt er. Jeg forstår at noen foreldre kanskje bruker foreldrefremmedgjøring som begrunnelse for å få samvær. Det første man bør gjøre, mener jeg, er å være tilgjengelig og vise barna ekte kjærlighet og omsorg. Resten bør følge av det.
– Jeg har hørt om foreldre som har brukt foreldrefremmedgjøring som unnskyldning, selv om de kanskje ikke var trygge foreldre. Det finnes noen få profilerte saker der en forelder som påberopte seg foreldrefremmedgjøring, kanskje fikk samvær på feil grunnlag. I min sak skjedde det motsatte: Jeg mistet samværet.
Da datteren sluttet å komme
Mathew forteller at han senere flyttet til byen der barna bodde, slik at de kunne gå til skolen fra huset hans og få hvert sitt soverom.
– Barna ble gjort fysisk klare til å dra til meg, men aldri følelsesmessig forberedt. Uansett hvor mye tid som gikk, trengte de alltid litt tid på å omstille seg fra det ene hjemmet til det andre.
– Noen uker etter flyttingen sluttet datteren min å komme til meg. Vi vendte til slutt tilbake til retten. Det tok rundt 18 måneder før saken kom opp igjen. Da var datteren min 14 år, og retten var mindre villig til å høre på argumentet mitt om foreldrefremmedgjøring. På det tidspunktet var det vanskeligere å bevise hva som hadde skjedd, og vanskeligere å avgjøre om synspunktene hun ga uttrykk for, virkelig var hennes egne.
Mathew beskriver avgjørelsen i 2024 som et vendepunkt.
– Det var svært trist å høre at retten ikke ville fastsette noe samvær i det hele tatt. Jeg ville gjerne ha vært fleksibel og spilt en rolle i oppveksten hennes, selv om det innebar mindre tid sammen. Det måtte da finnes en løsning? Kanskje ikke delt omsorg, men en eller annen form for tilstedeværelse i livet hennes.
– Retten bygget avgjørelsen på vurderingene fra Cafcass, som gir råd til familieretten i England. Vurderingen deres var at det ikke skulle være kontakt. Det var svært vondt å høre dommeren si det.
Han forteller at han fortsatt hadde gode stunder med sønnen etter at datteren sluttet å komme. Senere tok også samværet med sønnen slutt.
– Samtidig hadde jeg gode stunder med sønnen min. Jeg hadde flyttet nærmere, og vennene hans kunne komme på besøk og overnatte. Det var et hyggelig avbrekk. Vi bodde nå i samme by, og han fikk tid alene med faren sin, selv om dette skjedde med en trist bakgrunn.
Å leve videre med håpet
Eivind spør Mathew hvordan han har håndtert situasjonen.
– Jeg har akseptert situasjonen og til en viss grad funnet fred med den. Det var svært vanskelig å godta at datteren min sluttet å komme etter at jeg hadde flyttet for at hun skulle få eget soverom, og gjort alt jeg kunne for barna. Det føltes så urettferdig. Hun tilbrakte all sin tid hos moren og ingen tid hos meg. Hvorfor ble det slik? Jeg forsøkte aldri å vende barna mot moren deres.
Etter at kontakten opphørte i 2025, flyttet Mathew fra Storbritannia og begynte å arbeide i Paris. Han beskriver det som vanskelig å bli boende i samme by som barna uten å kunne treffe dem.
– Det var svært trist å bli boende i samme by og tenke at jeg kanskje ville møte barna tilfeldig, se dem på avstand eller se vennene deres, uten å kunne være sammen med dem. Selv om det kanskje høres merkelig ut, har det vært godt for meg å flytte bort, få litt avstand og la tiden gå. Kanskje får barna rom til å forstå hva som har skjedd og blir nysgjerrige på hvem faren deres er og hvilken familie de kommer fra.
Mot slutten av intervjuet takker Mathew for muligheten til å fortelle sin historie.
– Jeg vil gjerne støtte andre som har opplevd noe lignende. Jeg vil avslutte med å si at jeg elsker barna mine svært høyt.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.