Psykisk uhelse blant barn og unge
PSYKISK UHELSE: «I egne studier har vi vist at tap av kontakt med foreldre (les fedre) synes kausalt assosiert med redusert psykisk helse», skriver Eivind Meland.
Av Eivind Meland. Professor emeritus, spesialist i allmennmedisin
I denne artikkelen belyser Eivind Meland hvordan økende psykisk uhelse blant barn og unge også kan ha sammenheng med tap av kontakt med foreldre. Aktører i helsevesenet og andre hjelpeinstanser kan i det godes tjeneste gjøre skadeverk som sjelden blir avdekket. Artikkelen er tidligere publisert i Utposten.
Psykisk uhelse har økt blant barn og unge i de siste 30 år, spesielt blant jenter. Velment validering kombinert med unnvikelsesatferd kan være viktige årsaksfaktorer.
Andre faktorer som kroppsmisnøye, prestasjonspress i skolen og skjermbruk har vært identifisert som sannsynlige årsaksfaktorer (1). I egne studier har vi vist at tap av kontakt med foreldre (les fedre) synes kausalt assosiert med redusert psykisk helse (2, 3). To artikler i Tidsskrift for Den norske psykologforening gjør oss oppmerksomme på hvordan velment anerkjennelse av følelser og støtte til dysfunksjonell mestring kan være medvirkende til økte symptomer og redusert funksjonsevne.
Den første (4) handler om hva som skjer når vi som voksne lar barnas følelser få eksklusiv definisjonsmakt om kva som er realiteter i verden. Barn blir ikke lykkelige av en slik ettergivende oppdragelse. De blir usikre, selvopptatte, lidende og noen ganger tyranniske av slikt. Forfatteren advarer mot aldri å validere barns følelser og stille seg likegyldig til barn som utsettes for vold og omsorgssvikt. Men det viktigste budskapet i artikkelen er at voksne må tåle å se at barn blir skuffet og frustrerte når de møter motbakker i livet. Motstandskraft og mestring avhenger av at vi opplever frustrasjon. Barn trenger verken diagnoser eller stakkarsliggjørende sentimentalitet hver gang de møter motstand i livet.
Den andre artikkelen (5) tar analysene fra den første inn i familieterapiens meklingskontekst. Forfatteren slår fast at forskjellig oppdragerstil mellom foreldre er vanlig, også i intakte familier. Når foreldre går fra hverandre kan feilslått validering få svært uheldige konsekvenser, hevder forfatteren. Ofte blir den forelderen som har den mest ettergivende foreldrestilen favorisert av barna fordi det er mer ubehag knyttet til en voksenrolle med krav og grenser. Når barna får bestemme og den ene forelderen applauderer, blir den andre forelderen ofte ekskludert, sammen med hele slekta og nettverket til denne forelderen. Artikkelen hevder at barna blir alvorlig skadet av slikt. Forfatteren har i en annen sammenheng advart mot at rettspraksis overlater til barna å ta slike avgjørelser etter at de er fylte tolv år. Barn har ikke kognitive forutsetninger til å forstå konsekvensene av slike avgjørelser (6). Det er berettiget å snakke om sentimental vold og omsorgssvikt sanksjonert av retten. På tross av dette observerer jeg at dommere abdiserer fra sin rolle som ivaretakere av rettferd og overlater til manipulerte mindreårige å ta avgjørelser som får svært skadelige konsekvenser for deres psykiske og sosiale helse og deres identitetsutvikling.
«Det er forskjell på å hjelpe og å behage» skrev den danske etikeren Knud Løgstrup (1905-81) (7). Det er en advarsel til oss voksne: leger, psykologer, lærere og foreldre. Når vi stiller eller etterspør diagnoser er det nødvendig å være bevisste på at diagnostisering er en form for dåp. Vi påvirker identiteten til den som blir døpt. Vi skrider over en etisk grense når vi bruker diagnoser og foreskriver behandling med lav nytteverdi. Etiske grenseoverskridelser gjør vi også når vi skriver attester til myndighetsorganer bygd på kjennskap og samtaler med den ene part i familiekonflikter. Det kan være til behag for pasienter, foreldre og myndighetspersoner, men til lite nytte spesielt når unnvikelse er et vesentlig element i «terapien». Å unnvike kontakt med en god nok forelder for å blidgjøre den som opptrer som offer i våre konsultasjoner er å behage, ikke å hjelpe. Stakkarsliggjørende validering fører til iatrogen helseskade spesielt der barn blir isolerte fra en god nok forelder eller fra fellesskapet i skolen.
Innen psykoterapien er det en voksende erkjennelse av at validering og akseptering må kombineres med forpliktelse, deltakelse og verdistyrte handlinger. Vi kaller det for «aksepterings- og forpliktelsesterapi» (ACT) (8). Noen vil oppfatte dette som en moralistisk vending i medisinen. En del av den liberale korrektheten i vestlige samfunn de siste femti år har vært fundamentert på en sterk understreking av at moral ikke hører hjemme i medisinen. Advarselen lyder: «Don’t blame the victim». Dersom dette blir et dogme, er konsekvensen: «Don’t care about your fellow human beings».
Vi må skille mellom moral og moralisme. Moral handler om å hjelpe hverandre å leve slik at vi fremmer menneskeverd og gjensidig respekt. Moralisme handler om personlig å fordømme våre medmennesker. ACT interesserer seg for moral og verdier, men nærmer seg dette området uten hevet pekefinger. Vi som ser i denne retningen, spør og løfter et tema som handler om hvilke verdier pasienten ønsker å leve etter. Det handler om pasientens egne verdier (8).
Denne praksisen vil påvirke allmennkulturen i årene som kommer. Leger og psykologer kan gå foran, og folk flest kan hjelpe til å få slik erkjennelse og praksis inn i familier, skoler og andre arenaer.
Referanser
1. Potrebny T, Nilsen SA, Bakken A, von Soest T, Kvaloy K, Samdal O, et al. Secular trends in mental health problems among young people in Norway: a review and meta-analysis. Eur Child Adolesc Psychiatry. 2024. DOI: 10.1007/s00787-024-02371-4
2. Reiter SF, Hjorleifsson S, Breidablik HJ, Meland E. Impact of divorce and loss of parental contact on health complaints among adolescents. Journal of public health. 2013;35(2):278–85.
3. Meland E, Breidablik HJ, Thuen F. Divorce and conversational difficulties with parents: Impact on adolescent health and self-esteem. Scand J Public Health. 2019. DOI: 10.1177/1403494819888044
4. Popovac Z, Thomsen H. Validering på avveie. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2024; hentet 5.6.2026 fra https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2024as03ae-Validering-p%C3%A5-avveie(4):254–7.
5. Frafjord JS. Feilslått validering i samværskonflikter. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2024;4.4, hentet 5.6.2026 fra https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2024as04ae-Feilslatt-validering-i-samvaerskonflikter.
6. Frafjord JS, van der Weele J. Tunnelsyn og feilvurderinger i foreldretvister. Tidsskr Familierett, Barnevernsrett og Arverettslige Spørsmål. 2025;23(4):277–97.
7. Løgstrup KE. Den etiske fordring. Trondheim: Cappelens Forlag AS; 2000.
8. Hayes S, Strosahl KD, Wilson KG. Acceptance and Commitment Therapy - The Process and Practice of Mindful Change. New York, London: Guilford Press; 2012. 402 ss.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.