Hvordan kan et barn avvise en kjærlig forelder – en fars historie
MISTET KONTAKTEN: Mathew Smee bodde i samme by som barna, men mistet likevel kontakten med dem. I sin egen tekst forteller han om flyttingene, rettssakene og håpet om at de en dag finner ham igjen.
Av Mathew Smee
Mathew Smee forteller om årene etter samlivsbruddet, forsøkene på å opprettholde kontakten med barna og hvordan samværet etter hvert opphørte. Dette er hans egen framstilling av hendelsene.
“Jeg har ikke sett datteren min siden begynnelsen av 2023. Sønnen min har jeg ikke sett siden sommeren 2025.
Jeg forlot ikke barna mine. Jeg sluttet ikke å prøve å møte dem, planlegge for dem eller være en del av livet deres. Jeg bestemte meg aldri for at det ville være enklere å leve uten dem. Tvert imot innrettet jeg livet mitt etter barna i mange år.
Jeg skiftet jobb, flyttet tre ganger, tok initiativ til mekling og brukte år i retten. Jeg skapte et hjem der barna kunne leke med venner, ha det godt og være sammen med familien på min side.
Samtidig opplevde jeg gjennom disse årene det jeg mener var et gradvis mønster av foreldrefremmedgjøring. Barna var mest hos moren, og etter min oppfatning påvirket hennes holdninger og handlinger forholdet deres til meg stadig sterkere.
Til slutt klarte ikke familierettssystemet å gjenopprette relasjonen, selv om retten tidligere hadde bestemt at barna skulle være hos oss begge.
Slik mistet jeg kontakten med dem.
Jeg er født i Storbritannia, men bodde i utlandet som voksen. Etter hvert slo jeg meg ned i Barcelona og arbeidet som gartner. Da den britiske kjæresten min flyttet inn hos meg og ble gravid, bestemte vi oss for å vende tilbake til Storbritannia. Vi giftet oss i 2010. Barna våre ble født i 2009 og 2012.
I august 2014 flyttet vi fra et landlig område sørvest i England til Midlands, der foreldrene til min kone bodde. Vi håpet at familien kunne støtte oss, og at jeg ville finne en bedre jobb. Jeg dekket utgiftene til det nye huset, men dro tilbake til sørvest i England for å fortsette i jobben. Der leide jeg et rom og reiste regelmessig opp til kona og barna i helgene.
Kort etter fortalte kona mi at hun ville skilles. Vi hadde ikke kranglet, og det hadde ikke skjedd noe dramatisk. Det kom helt uventet på meg.
Hun flyttet igjen, denne gangen sammen med barna, og ba meg betale husleien for det nye huset hennes. Det ville jeg ikke.
Jeg sa opp jobben og flyttet til Midlands for å kunne være nær barna. Jeg fikk en ny jobb i området og leide et hus omkring en halvtime fra dem.
Men straks jeg hadde flyttet, møtte jeg motstand fra kona mi når jeg ville treffe barna, særlig når jeg ønsket at de skulle overnatte hos meg.
Flyttingen ble også vanskeligere fordi ekskona mi beholdt alle sparepengene våre og søkte om barnebidrag. Jeg måtte betale et svært høyt beløp siden barna ikke overnattet hos meg, selv om jeg var tilgjengelig for dem og ønsket at vi skulle dele omsorgen.
I juni 2015 tok jeg initiativ til mekling for å få til en plan for barna. Kona mi gikk med på at jeg kunne være sammen med dem en kort stund etter skolen, men krevde å være til stede selv. Noen ganger satt hun ved samme bord eller i samme kafé.
Mens meklingen pågikk, søkte hun om skilsmisse og krevde at jeg skulle betale saksomkostningene hennes. Jeg mente vi først burde avtale hvordan vi skulle ta oss av barna. For meg ga det heller ingen mening å starte en konfliktfylt skilsmisseprosess mens vi forsøkte å samarbeide om dem. Jeg motsatte meg likevel ikke skilsmissen til slutt, og fikk avvist kravet om å dekke saksomkostningene hennes.
I november 2015 gikk hun omsider med på én overnatting hos meg i måneden, med tanke på at antallet gradvis skulle øke.
Jeg trodde vi endelig var på vei videre. Men rett før jul ble overnattingene avlyst. Da så jeg ingen annen utvei enn å gå til retten.
I oktober 2016 bestemte retten at barna, som da var fire og seks år, skulle være hos meg annenhver helg fra fredag til mandag, og at alle skoleferier skulle deles likt.
Jeg ble svært glad. Endelig fikk barna et grunnlag for å utvikle forholdet til faren sin. Jeg hadde en travel jobb, og ferieordningen krevde mye, men jeg ville ha dem i livet mitt og var fast bestemt på å få det til.
Seks måneder senere brøt ekskona mi rettens avgjørelse. Hun lot ikke barna bli med på den første ferien de skulle ha hos meg. Advokaten hennes sendte meg et brev om at overnattingene var avlyst. Jeg måtte tilbake til retten.
I november 2017 slo retten fast at hun hadde brutt avgjørelsen, og påla at ordningen skulle gjennomføres. Barna skulle nå være hos meg i mer enn en tredjedel av året. Dommeren forventet igjen at vi begge skulle samarbeide til barnas beste.
Men ekskona mi var fortsatt svært fiendtlig innstilt til meg. Hun nektet å snakke med meg og svarte ikke engang når jeg hilste under overleveringene.
Barna kom til samvær, men det var følelsesmessig svært vanskelig for dem å forlate moren. Overleveringene kunne bli lange og opprivende. Barna gråt og sparket meg noen ganger, mens moren stod ved siden av.
Når barna var hos meg, ringte hun før leggetid og sa at hun savnet dem. Etter samtalene hadde barna et kveldsritual der de sa høyt:
– God natt, mamma. Jeg er glad i deg, mamma.
Til slutt satte jeg en stopper for samtalene. Jeg opplevde at de gjorde barna urolige og ga dem en følelse av at de burde savne moren i stedet for å ha det fint hos meg.
De voldsomme reaksjonene ved overleveringene avtok etter hvert, men fiendtligheten i bakgrunnen bestod.
I årene som fulgte, la jeg merke til mange små ting jeg oppfattet som tegn på at barna ble vendt mot meg. Da datteren vår ble gammel nok til å få mobiltelefon, fikk hun ikke ta den med hjem til meg. Jeg tilbød meg å betale halvparten av telefonen og bidra til abonnementet. Svaret var at jeg måtte kjøpe en egen telefon til henne hvis jeg ville at hun skulle ha en hos meg.
Jeg fikk ikke engang nummeret hennes.
Når barna var hos meg, viet jeg dem all oppmerksomheten min.
Jeg opplevde at de kom med et press om ikke å ha det hyggelig. Likevel hendte det at de klarte å slappe av, glemme at de skulle savne moren og kose seg. Vi hadde en stor hage med trampoline og en uteplass hvor de kunne tegne med fargekritt, spille ball og klinkekuler. Jeg hjalp dem med snegleløp og små vitenskapelige forsøk. Vi dyrket grønnsaker sammen. De var med og plukket frukt til syltetøy og laget etiketter til glassene. Om sommeren satte jeg opp en liten taubane av tre, en vannsklie og et telt. Vi grillet marshmallows på bål. Jeg lærte dem å sykle. Vi dro i svømmehallen, på kino, på museer og i parker. Vi var på camping med slekt og venner, og barna var sammen med besteforeldre og søskenbarn.
I 2022 trengte jeg mer plass. Barna ble større, og de delte soverom. Jeg begynte å se etter et hus med tre soverom i nærheten av skolen. Datteren min var da tolv år. Hele poenget med flyttingen var å gjøre hverdagen lettere for barna.
Det tok tid fordi jeg vurderte å kjøpe bolig for første gang, men økonomien min var fortsatt knyttet til ekskonas. Skilsmissen var aldri blitt endelig avklart. Vi klarte ikke å bli enige, selv om ingen av oss hadde eiendeler av betydning. Jeg følte at den uavklarte økonomien ga henne enda en mulighet til å styre livet mitt. Jeg spurte mange ganger om vi kunne fullføre skilsmissen og tilbød meg å betale hele kostnaden. Til slutt svarte hun at det ikke var viktig for henne.
Jeg forsøkte å se framover og flyttet likevel. Jeg leide et hus med tre soverom, hvorfra barna kunne gå til skolen. Samtidig lå det i trygg avstand fra morens hjem.
Etter at jeg hadde flyttet inn, sluttet datteren min å komme. Hun hadde nettopp fylt tretten. Hun sa at hun ikke ville komme lenger, men kunne ikke forklare hvorfor.
Jeg trodde ikke dette bare var en selvstendig beslutning fra en tenåring. For meg var det en fortsettelse av et mønster som gjennom mange år hadde undergravd forholdet mitt til barna. Da jeg flyttet til samme by som dem, opplevde jeg at ekskonas sinne nådde et høydepunkt.
Sønnen min fortsatte å komme til meg. Han var ti år. Vi hadde fortsatt et nært forhold, og nå kunne vennene hans stikke innom etter skolen. Jeg tok initiativ til mekling for å prøve å gjenopprette kontakten med datteren min. Til slutt gikk jeg til retten igjen.
Til å begynne med gikk rettsprosessen bra. Dommeren sørget for at jeg fikk barnas telefonnumre og bestemte at sønnen min skulle ta med mobiltelefonen hjem til meg. Men etter hvert ble prosessen nesten umulig. Ekskona mi hadde både advokat og prosedyreadvokat. Jeg førte min egen sak fordi jeg ikke hadde råd til full juridisk bistand. Jeg følte at prosessen var sterkt i hennes favør. Etter hvert saksforberedende møte var det hennes advokater som utarbeidet forslagene til rettens avgjørelser.
I juni 2024, etter omtrent halvannet år uten å ha sett datteren min, opphevet retten den tidligere samværsordningen for henne. Hun var fjorten år. For sønnen min gjaldt den tidligere avgjørelsen om regelmessig samvær fortsatt.
Ekskona mi krevde dessuten at jeg skulle dekke 11 000 pund av advokatutgiftene hennes. Retten påla meg å betale. Jeg anket, men fikk ikke medhold. De økonomiske følgene var ødeleggende. Jeg satt igjen med stor gjeld og, viktigst av alt, uten kontakt med datteren min.
Da rettssaken var over, spurte jeg på nytt om hun ville fullføre skilsmissen. Hun sa ja, hvis jeg betalte. Jeg syntes det var helt urimelig når jeg også måtte betale henne 11 000 pund. Heldigvis spleiset vennene mine på skilsmissen, slik at jeg kunne avslutte den siste forbindelsen til henne.
Jeg flyttet til en leilighet i sentrum i et siste forsøk på å få samværet med sønnen min til å fungere. At jeg bodde sentralt og kunne gi ham tid alene med meg, gjorde ingen forskjell.
I 2025 gjentok historien seg. Ekskona mi visste at hun kunne hindre sønnen vår i å komme, til tross for rettens avgjørelse, slik hun hadde gjort med datteren vår ved samme alder. Når jeg sendte sønnen min meldinger, fikk jeg ikke svar. De få svarene jeg fikk, kom fra ekskonas telefon. Datteren min mottar ikke meldingene mine. På sekstenårsdagen sin i 2025 byttet hun etternavn, så snart hun hadde mulighet til det. Jeg vet ikke hva som skjer i barnas liv.
Det gjorde vondt å bo i samme by som barna uten å kunne se dem. I matbutikken kunne jeg brått snu meg når jeg så en jente eller gutt som lignet dem. Når vennene deres gikk forbi leiligheten min i glade ungdomsflokker, tenkte jeg alltid på barna mine.
Til slutt måtte jeg innse at jeg ikke lenger hadde noen grunn til å bli i Storbritannia. I 2026 fant jeg arbeid i Paris og fikk irsk statsborgerskap gjennom bestefaren min.
Men å flytte bort er ikke det samme som å gi opp.
Jeg sender fortsatt kort på bursdager og ved andre spesielle anledninger. Jeg tar bilde av kortene i tilfelle de ikke kommer fram. Jeg tar vare på fotografier, frokostskåler, dynetrekk, leker og andre ting, og legger penger til side for barna. Jeg prøver å sørge for at de kan finne meg hvis de en dag vil det.
Jeg har aldri ønsket å straffe moren deres. Jeg har mange ganger sagt at jeg gjerne samarbeider til barnas beste hvis hun oppriktig ønsker det.
Det jeg ønsket meg, var aldri komplisert.
Jeg ville at barna mine skulle være frie til å være glade i begge foreldrene sine.
Jeg tror foreldrefremmedgjøring skjer gradvis: gjennom gjentatt fiendtlighet, motstand, ord og handlinger som får et barn til å føle at det gjør noe galt ved å være glad i den ene forelderen.
Når et barn sier:
– Jeg vil ikke se pappa mer.
Da kan skaden allerede være stor.
Det er dette jeg mener skjedde med familien min.
Jeg var der hele tiden. Jeg flyttet nærmere barna, skiftet jobb for deres skyld, deltok i mekling og gikk til retten. Jeg skapte hjem for dem og planla ferier, aktiviteter og opplevelser. Jeg fortsatte å prøve lenge etter at det var blitt utmattende og hadde fått ødeleggende økonomiske følger.
Jeg forsvant ikke fra barnas liv. Jeg ble gradvis visket ut.
En rettsavgjørelse kan ikke reparere forholdet mellom et barn og en forelder hvis forholdene rundt dem stadig bryter det ned.
I dag vil barna mine kanskje ikke ha kontakt med meg. Kanskje tror de ting om meg som jeg ikke kan rette opp, fordi jeg ikke lenger er der og kan forklare meg.
Jeg har ingen innflytelse på dem nå.
Men jeg kan bestemme hva jeg etterlater meg.
Jeg håper de en dag blir nysgjerrige. Jeg håper de stiller spørsmål. Jeg håper de vil vite hva som skjedde.
Når den dagen kommer, håper jeg de finner meg. Jeg vil ta imot dem med åpne armer.
Jeg vil at de skal vite at jeg alltid var her.
Og at jeg, til tross for alt som skjedde, aldri sluttet å være glad i dem.”
Les også intervjuet med Mathew: https://www.pasg.no/artikler/mathew-smee-om-livet-uten-kontakt-med-barna
Redaksjonell merknad: Teksten er oversatt fra engelsk av PASG Norge.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.