Når systemet tar feil: Foreldrefremmedgjøring må utredes – ikke antas
UTREDNING: Når et barn vegrer seg mot kontakt med en forelder, må vold, mulig påvirkning og andre forklaringer undersøkes før det trekkes konklusjoner.
En reportasje i The Guardian viser hvor store konsekvensene kan bli når en familiedomstol bygger på et svakt sakkyndig grunnlag. To jenter ble flyttet fra mor til far i 2020. Seks år senere er en vanlig hverdag med mor fortsatt ikke gjenopprettet.
Av Morten Kvam
Saken viser hvorfor et barns vegring mot kontakt med en forelder må undersøkes grundig. Vegringen forteller ikke i seg selv hva som har skjedd. Den kan ha flere årsaker, og feil konklusjon kan få følger som varer i mange år.
En sak med store konsekvenser
The Guardian omtaler en mor under pseudonymet «Sarah». Ifølge reportasjen anbefalte en sosialarbeider at barna skulle bo hos mor og ha regelmessig kontakt med far. Det forelå også opplysninger om frykt og konflikt som måtte vurderes. En psykolog som ikke var registrert hos det relevante britiske tilsynsorganet, fikk likevel stor betydning for rettens avgjørelse. Hun mente blant annet at mor påvirket barna mot far. Barna ble flyttet til far, og mors kontakt med dem ble senere i hovedsak begrenset til samvær under tilsyn.
Saken er sammensatt. Faren bestrider anklagene mot ham, og The Guardian beskriver tidligere rettslige funn om begge foreldres atferd. Reportasjen gir derfor ikke grunnlag for å avgjøre hele foreldrekonflikten på nytt. Den reiser derimot et spørsmål med betydning også utenfor England og Wales: Hvor solid må kunnskapsgrunnlaget være før myndighetene gjør store inngrep i et barns familieliv?
I en rettsavgjørelse fra 2025 slo en britisk dommer fast at det ikke fantes funn med et «solid grunnlag» for at mor hadde fremmedgjort barna. Dommeren mente at psykologens rapport ikke burde brukes som grunnlag for senere vurderinger. Avgjørelsen fastslo ikke hvordan barnas omsorgsordning nå skal være; den krevde en ny undersøkelse av deres situasjon og beste.
Syndrom og konkret atferd er forskjellige spørsmål
«Parental Alienation Syndrome», eller PAS, er et omstridt syndrombegrep. Family Justice Council omtaler det som uten bevismessig grunnlag og som skadelig pseudovitenskap. Veiledningen gir heller ikke begrepet «parental alienation» generell faglig legitimitet.
Samtidig beskriver veiledningen hvordan domstoler i England og Wales skal håndtere påstander om konkret, psykologisk manipulerende atferd som har påvirket et barn til å avvise en forelder. Poenget er å undersøke handlingene og virkningen på barnet, ikke å sette en diagnose. Veiledningen understreker at slike funn ventes å være relativt sjeldne.
Spørsmålet er derfor ikke om barnet har et syndrom. Spørsmålet er hva barnet har opplevd, hva som kan forklare kontaktvegringen, hvilke handlinger som kan dokumenteres, og hvordan de har påvirket barnet.
Tre forhold må være undersøkt
Ifølge Family Justice Councils veiledning må en britisk domstol ha grunnlag for alle disse tre forholdene før den kan fastslå fremmedgjørende atferd:
Barnet er motvillig til, motsetter seg eller nekter kontakt med en forelder eller omsorgsperson.
Motstanden skyldes ikke den avviste forelderens handlinger overfor barnet eller den andre forelderen, eller andre forhold som kan forklare barnets reaksjon.
Den andre forelderen har utvist atferd som direkte eller indirekte har påvirket barnet og ført til kontaktvegringen.
Kontaktvegring alene er ikke bevis på manipulasjon. Vold, omsorgssvikt, beskyttende atferd, traumereaksjoner og andre forklaringer må vurderes. Veiledningen understreker også at påstander om fremmedgjøring kan bli fremsatt som svar på voldspåstander. Domstolen skal derfor undersøke vold først og kan ikke behandle de to typene påstander som automatisk likeverdige.
Dette er et grunnprinsipp PASG Norge mener er viktig: Ingen forklaring må tas for gitt. Et barn som avviser en skadelig forelder, skal ikke presses til kontakt på grunnlag av en forhastet merkelapp. Et barn som er utsatt for dokumentert psykologisk påvirkning, trenger også beskyttelse. Begge situasjoner krever en undersøkelse som tåler kritisk prøving.
Femfaktormodellen må brukes med varsomhet
Femfaktormodellen, beskrevet av William Bernet og Laurence Greenhill, trekker fram fem forhold ved mulig foreldrefremmedgjøring: barnets kontaktvegring, en tidligere positiv relasjon til den avviste forelderen, fravær av vold, omsorgssvikt eller alvorlig svikt hos denne forelderen, konkret påvirkningsatferd hos den foretrukne forelderen og barnets reaksjonsmønster.
Modellen kan bidra til å stille relevante spørsmål, særlig om andre grunner til avvisning er undersøkt. Men forfatterne omtaler den som en diagnostisk modell. Den er ikke del av Family Justice Councils veiledning, som understreker at «parental alienation» ikke er et syndrom som kan diagnostiseres. Verken modellen eller barnets reaksjoner alene kan erstatte dokumentasjon av konkrete handlinger og en grundig vurdering av vold og andre forklaringer.
Retten må fastslå hva som har skjedd
Family Justice Council er tydelig på rollefordelingen. Det er domstolen, ikke den sakkyndige, som skal avgjøre hvilke handlinger som faktisk har funnet sted. Sakkyndige kan deretter bidra til å vurdere barnets behov og mulige tiltak når slik kompetanse er nødvendig.
Veiledningen advarer mot bekreftelsesbias dersom en psykolog får et oppdrag som fra starten bare handler om mulig fremmedgjøring. Den legger også vekt på kvalifikasjoner, registrering og interessekonflikter. En faglig vurdering må kunne utfordres, metoden forklares og alternative hypoteser prøves.
Dette er lærdommer som er relevante også i Norge, selv om den britiske veiledningen ikke er norsk rett. Når en sakkyndig vurdering får stor betydning for et barns familieliv, må premissene være åpne for kontroll.
Tiden barnet mister, kommer ikke tilbake
Guardian-saken reiser også spørsmålet om hva som skjer når et sentralt beslutningsgrunnlag blir svekket etter at barnet allerede har levd i flere år med begrenset kontakt med en forelder.
En rettsavgjørelse kan endres, og en ny vurdering kan bestilles. Men hverdagen som gikk tapt, kan ikke gjenskapes. Derfor bør en avdekket feil raskt følges av en vurdering av hvordan skade kan begrenses og relasjoner repareres, når det er trygt og til barnets beste.
I foreldretvister er tid en del av rettssikkerheten. Lang saksbehandlingstid og midlertidige ordninger kan skape en situasjon som senere blir brukt som argument for å bevare status quo. Det gjør kvaliteten på de tidlige vurderingene avgjørende.
Barn trenger grundige undersøkelser
Debatten om foreldrefremmedgjøring blir ofte fremstilt som et valg mellom å ta vold på alvor og å undersøke mulig manipulerende atferd. Barn trenger at begge typer opplysninger undersøkes, med riktig vekt og uten at svaret bestemmes på forhånd.
Hva sier barnet, og hvordan er barnets utsagn innhentet? Hva viser historikken? Hvilke konkrete handlinger kan dokumenteres? Er vold og omsorgssvikt undersøkt tilstrekkelig? Hvilke andre forklaringer er prøvd? Og kan konklusjonen etterprøves?
The Guardians reportasje viser hvor mye som står på spill når en domstol griper inn i forholdet mellom barn og foreldre. Den bør være en påminnelse om å kreve solide undersøkelser, tydelig rollefordeling og beslutninger som tar barnets tid på alvor. Når et svakt grunnlag oppdages seks år senere, kan en domstol foreta en ny vurdering. Barndommen kan ikke skrives om.
Kilder
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.