Når mor mister kontakt med barna etter samlivsbrudd
PERSONLIGHETSFORSTYRRELSER: –Jeg så at det var veldig mye projeksjoner, altså overføringer, av hva de selv sitter med, som de legger over på andre, sier Lill Stella Høslom om det hun beskriver som personlighetsforstyrrelser og manipulative relasjonsmønstre. Foto: Dmitry Schemelev on Unsplash
Liv Anniken Berg og Lill Stella Høslom i samtale om skam og sorg ved tapet av kontakt med egne barn
Av Bjørn Joachimsen
I podkastsamtalen «Når mor mister kontakt med barna etter samlivsbrudd» møter Liv Anniken Berg samtaleterapeut Lill Stella Høslom til en samtale om et tema som sjelden får offentlig oppmerksomhet: hva som skjer med foreldre som mister kontakten med egne barn etter samlivsbrudd, konflikter og langvarige familietvister. Samtalen tar opp skam, skyld, traumereaksjoner, foreldrefremmedgjøring og hvordan tapet av relasjonen til egne barn kan prege både identitet, psykisk helse og nye relasjoner.
Podkastsamtalen kan høres her: Når mor mister kontakt med barna etter samlivsbrudd – Spotify
Et stille tap
Samtalen tar utgangspunkt i det stille og ofte usynlige tapet mange foreldre opplever i tilfeller hvor kontakten med barna forsvinner etter samlivsbrudd. Berg beskriver hvordan helger uten telefoner, meldinger eller samvær kan utvikle seg til en eksistensiell sorg preget av ensomhet, savn og skam. Høslom peker på at mange foreldre opplever at de mister en grunnleggende del av identiteten sin når relasjonen til barna brytes.
– Skam kan bety det som at du bare har lyst til å gå hjemme, eller bare har lyst til å være utenfor. Det er det de fleste gjør. De gjemmer seg, sier Høslom i samtalen.
Hun beskriver hvordan mange foreldre trekker seg tilbake sosialt fordi de opplever situasjonen som vanskelig å snakke om. Samtalen løfter samtidig frem hvor lite offentlig språk som finnes rundt denne typen tap, til tross for at det for mange oppleves som et av livets mest alvorlige traumer.
Skam og morsrollen
Et sentralt tema i samtalen er hvordan samfunnets forestillinger om morsrollen fortsatt preger kvinner sterkt. Høslom beskriver hvordan mange kvinner automatisk vender skylden innover mot seg selv og spør hva de har gjort galt dersom kontakten med barna blir vanskelig eller brytes. Berg peker samtidig på at samfunnet fortsatt har en forventning om at barn «hører sammen med mor», noe som kan gjøre skammen ekstra tung å bære når relasjonen svikter.
– Jeg er ikke en god nok mor som kan ivareta barna mine, beskriver Høslom som en gjentakende tanke hos mange kvinner hun møter i samtaleterapi.
Begge understreker samtidig at problematikken ikke bare handler om kvinner, men også rammer fedre. Samtalen forsøker derfor å løfte temaet uten å plassere skyld hos én bestemt gruppe, men heller rette oppmerksomheten mot de emosjonelle konsekvensene av kontaktbrudd.
Psykisk stress og kroppslige reaksjoner
Samtalen går også grundig inn på hvordan langvarige konflikter, psykisk vold og samværskamper kan påvirke både kropp og nervesystem. Høslom beskriver hvordan mennesker som over tid lever i høy konflikt ofte blir værende i en vedvarende alarmtilstand preget av stress, frykt og uro. Hun forklarer dette gjennom kroppens «fight, flight eller freeze»-respons og hvordan langvarig belastning kan gi både psykiske og fysiske symptomer.
– Når du har vært i fight, flight og freeze i så lang tid, så gjør det noe med kroppen. Du har løpnet maraton i ti år, sier hun.
Hun beskriver symptomer som søvnproblemer, utmattelse, hodepine, angst, sosial tilbaketrekning og redusert toleransevindu. Samtalen kobler dette til hvordan mennesker i slike situasjoner ofte får vanskeligere for å fungere både sosialt og emosjonelt, samtidig som reaksjonene deres av omgivelsene kan bli tolket som «ustabilitet» eller sinne.
Foreldrefremmedgjøring, traumer og personlighetsproblematikk
Et sentralt og omdiskutert tema i samtalen er koblingen mellom foreldrefremmedgjøring, psykisk vold og det Høslom beskriver som personlighetsforstyrrelser og traumebaserte reaksjonsmønstre. Hun argumenterer for at enkelte foreldre gjennom manipulasjon, projeksjoner og kontroll kan påvirke barn til å ta avstand fra den andre forelderen. Samtidig understreker hun flere ganger at ikke alle kontaktbrudd skyldes foreldrefremmedgjøring, og at familiekonflikter ofte er komplekse og sammensatte.
Høslom beskriver hvordan hun gjennom samtaler med foreldre mener å se mønstre der psykisk vold, manipulasjon og samværssabotasje får alvorlige konsekvenser både for barn og voksne. Hun peker særlig på hvordan sterke følelsesreaksjoner hos den avviste forelderen ofte blir tolket negativt av hjelpeapparat og omgivelser, selv om hun mener reaksjonene i mange tilfeller er traumereaksjoner etter langvarig belastning.
– Når de begynner å bevege seg ut av disse relasjonene, så merker du det at de blir mer utsatt for manipulering, degradering, manipulering av barna, samværssabotasje osv., sier hun i samtalen.
Flere steder kobler Høslom slike konflikter til det hun omtaler som narsissistiske trekk og alvorlige personlighetsproblemer hos personer som utøver manipulasjon og psykisk vold i relasjoner. Hun beskriver hvordan hun mener enkelte projiserer egne problemer over på andre og bruker barna som en del av konflikten.
– Jeg så at det var veldig mye projeksjoner, altså overføringer, av hva de selv sitter med, som de legger over på andre, sier Høslom.
Mot slutten av samtalen sier hun også at mange av sakene hun møter i samtalegrupper handler om personer hun beskriver som narsissistiske eller med alvorlige personlighetsproblemer. I samtalen er det tydelig at hun sikter til personer hun mener driver manipulasjon og psykisk vold — ikke foreldrene som mister kontakten med barna.
Samtalen presenterer dermed et perspektiv hvor foreldrefremmedgjøring og alvorlige samværskonflikter delvis forstås i lys av psykisk vold, manipulasjon, personlighetsproblematikk og ubehandlede traumer. Samtidig understrekes det flere ganger at reaksjoner hos foreldre som mister kontakt med barna kan være traumereaksjoner og uttrykk for langvarig stressbelastning – ikke nødvendigvis tegn på ustabilitet eller personlighetsforstyrrelse i seg selv.
Nye relasjoner – gamle sår
Gjennom et konkret eksempel fra en bonusfamilie viser samtalen hvordan tidligere tap og avvisning kan påvirke nye relasjoner. Berg beskriver en kvinne som har mistet kontakten med eget barn og som senere opplever sterke følelsesreaksjoner i møte med sin nye partners barn. Situasjoner som objektivt sett er hverdagslige, oppleves emosjonelt som nye avvisninger fordi gamle sår aktiveres igjen.
Høslom beskriver dette som projeksjoner og overlevelsesmekanismer som følger med inn i nye relasjoner dersom tidligere erfaringer ikke er bearbeidet.
– Hvis man ikke har forstått hva man står i, hvis man ikke har bearbeidet det man kommer fra, så blir det som projeksjoner og overføringer som ubevisst kommer fra deg, sier hun.
Samtalen understreker samtidig at dette ikke handler om at den nye partnerens barn gjør noe galt, men om hvordan tidligere erfaringer kan forme reaksjonsmønstre og frykt for avvisning.
Behov for forståelse
Et viktig budskap gjennom hele samtalen er behovet for støtte, forståelse og fellesskap. Høslom forteller om samtalegrupper hvor foreldre som har mistet kontakt med barna sine kan møte andre i lignende situasjoner. Hun beskriver hvordan mange opplever det som en lettelse endelig å møte mennesker som forstår hva de går gjennom.
– Det er så få som har forståelse. Folk sier gjerne: ‘Han kommer tilbake når han er voksen’. Men de tenker ikke på alle de årene du har mistet med barnet ditt, sier hun.
Berg og Høslom peker begge på at mange opplever at omgivelsene bagatelliserer tapet ved å fokusere på en mulig fremtidig gjenforening, uten å forstå sorgen over å miste barnets hverdag, oppvekst og viktige livshendelser i nåtid.
Et budskap om håp
Til tross for de tunge temaene avsluttes samtalen med et tydelig budskap om håp, fellesskap og muligheten for å finne tilbake til seg selv gjennom støtte og bearbeiding. Høslom beskriver hvordan mennesker som får hjelp til å forstå egne reaksjoner gradvis kan bygge opp selvfølelse, egenforståelse og tillit igjen.
– Når de begynner å skjønne, så ser jeg den egenforståelsen som begynner å vokse frem, sier hun.
Samtalen avsluttes med en oppfordring til foreldre om å søke hjelp, oppsøke fellesskap og ikke bli værende alene i skam og isolasjon.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.