Synspunkter på regjeringens forslag til ny barnelov
Regjeringens proposisjon om ny barnelov (Prop 117L (2024-2025)inneholder alvorlige mangler. Vi risikerer at Stortinget blir ført bak lyset av politisk retorikk uten forskningsmessig forankring i empiri. Spesielt er argumentasjonen om at delt bosted representerer en fare for voldsutsatte mødre og barn helt uten forskningsmessig belegg. Tvert om er det økende dokumentasjon på det motsatte. Slike påstander representerer derfor en trussel mot barn og foreldre. Advokat Øivind Østberg har mange års erfaring med familie- og barnerett i norske domstoler. Han ser daglig hvordan den nåværende barnelov svikter barn og foreldre. Lovproposisjonen fra regjeringen tar ikke tilstrekkelig tak i disse utfordringene.
Øivind Østberg
1) Proposisjonens virkelighetsbeskrivelse er svært mangelfull og gir på mange måter et fordreid bilde av de reelle problemene.
Det gis inntrykk av at fysisk vold og overgrep mot mor og barn, altså utøvd av far, er det altoverskyggende problem i forbindelse med foreldretvister. «Vold» og «overgrep» nevnes hhv 353 og 140 ganger uten at det knyttes til dokumentasjon. Tall fra NAV (2025) som viser høyere forekomst av vold fra mor/stefar enn fra far/stemor omtales ikke.
Mantraet om vold knyttes opp mot likestilt foreldreskap, som om mer likestilling øker voldsutsattheten. Dette mangler det helt dokumenterbart grunnlag for, og det at mange høringsinstanser hevder dette, er ikke dokumentasjon.
En etter hvert omfattende forskning som viser at delt bosted gjennomgående fremmer barnas sunne utvikling, derunder reduserer både barnas og foreldrenes utsatthet for vold, blir ikke trukket frem.
Foreldrefremmedgjøring, manipulasjon, falske beskyldninger, samværssabotasje, psykisk vold gjennom å gjøre barnet til instrument i foreldretvisten, er faktisk utbredte fenomener, men helt fraværende i proposisjonen. Rettspraksis som forteller om dette, blir ikke trukket inn. (ferskt eksempel er LE-2024-2043) Praksis fra EMD om dette blir heller ikke berørt, se sist saken L.D. mot Polen (sak nr 12119/14).
Det faktum at antallet barn som mister/får svært liten kontakt med far eter samlivsbrudd har vært stabilt og høyt over mange år, blir underkommunisert. Dette burde løftes frem som et hovedproblem som en lovreform må ta tak i.
At den statistiske skjevfordelingen av daglig omsorg blant de som ikke inngår avtale om delt bosted er så høy som 90/10 i mors favør, og at dette har vært stabilt over mange år, kommer ikke frem. Det blir dermed heller ikke problematisert om dette er i tråd med barnet beste.
At etablering av daglig omsorg etter samlivsbrudd i stor utstrekning skjer ved selvtekt, kommer ikke frem og blir dermed heller ikke problematisert.
2) Proposisjonens introduksjon av et nytt rettslig begrep for rettsforholdet mellom foreldre og barn – daglig myndighet – er lite fruktbart.
Å innføre enda et nytt begrep for dette rettsforholdet er det motsatte av å rydde opp i og klargjøre lovens begrepsbruk.
All den tid begrepet bosted beholdes og fortsatt skal ha rettslig betydning, blir grense-oppgangen spesielt mellom bosted og daglig myndighet vanskelig og kompliserende både for foreldre og profesjonelle brukere av loven og skaper mange problemer opp mot annet lovverk.
Dagens begreper har fått sitt rettslige innhold klarlagt og presisert gjennom lang praksis. Nå gjøres et lovgivergrep som medfører at det er høyst uklart hvilken relevans denne praksisen vil ha.
Innføring av det nye begrepet kan svekke betydningen av foreldreansvaret, som bør være det sentrale rettslige begrepet på dette området, og som bør styrkes heller enn svekkes.
3) At delt daglig myndighet innføres som nominell hovedregel etter samlivsbrudd, og at domstolene nå skal kunne idømme delt daglig myndighet/bosted uten en begrensning til «særlige grunner», er et skritt i riktig retning, men vil i seg selv ha høyst begrenset betydning.
Proposisjonens lovforslag inneholder ingen legalpresumsjon for at delt daglig myndighet/bosted skal gjelde dersom det ikke påvises gode grunner for en annen løsning.
Det gis heller ingen føringer i proposisjonen for øvrig som underbygger at delt daglig myndighet/bosted generelt vil være til barnets beste.
Domstolene skal treffe sin avgjørelse basert på et fritt skjønn over barnets beste, og når det ikke gis klare lovgiversignaler, må det forventes at domstolene vil fortsette med den svært restriktive praksisen de har fulgt gjennom alle år.
Når saken skal avgjøres av retten, vil «opprinnelig bosted» basert på selvtekt fortsatt gi selvtektsutøveren et forsprang med støtte i status quo-prinsippet, all den tid det ikke gis noen lovgiversignaler om at dette skal telle som et moment i vedkommendes disfavør eller på annen måte sanksjoneres.
Alle de juridiske og økonomiske faktorer som i dag gir sterke insentiver til å «sikre seg» omsorgen for barnet, forblir uforandret med denne proposisjonen. Det gjelder spørsmål knyttet til beslutningsmyndigheten over barnet og bidrags- og trygderegler m.m. som sterkt «premierer» den som har den daglige omsorgen (eller daglig myndighet/bosted). For eksempel er det bare en som har barnet minst 60 % av tiden som har rett til overgangsstønad etter folketrygdloven.
Den potensielt konfliktdempende effekten av delt omsorg/myndighet som hovedregel blir borte når en slik regel ikke følges opp med andre endringer.
Proposisjonen avspeiler en manglende forståelse av at det vi først og fremst trenger en ny barnelov for, er de vanskelige tilfellene med foreldre som prøver å marginalisere den andre uten god grunn. Dette er et mindretall, men det utgjør likevel et stort antall tilfeller md tanke på at 2500 nye saker om foreldretvist reises hvert år.
I sum: De som likevel ville inngått avtale om delt bosted, vil gjøre det uavhengig av denne lovendringen, og de som ugrunnet vil «monopolisere» omsorgen og søke å marginalisere den andre forelder, vil også gjøre det under den «nye» loven.
4) Foreldreansvaret bør styrkes og utvides. Også flyttebeslutninger innenlands bør legges under foreldreansvaret.
I ny lov bør §6-1 lyde: «Foreldre har foreldreansvaret saman. Foreldre som separerer eller skil seg eller flytter frå kvarandre, har framleis felles foreldreansvar, men dei kan avtale at den som bur saman med barnet skal ha foreldreansvaret aleine.»
Myndigheten til å beslutte flytting innenlands med barnet bør legges under foreldreansvaret, slik flertallet i barnelovutvalget går inn for og gir en grundig begrunnelse for i NOU 2020:14, kap 11.4.3. Dette kan skje ved endring av ordlyden i forslagets §6-9 og § 7-3. I og med at de aller fleste foreldre i dag har felles foreldreansvar, vil en slik regel umiddelbart få reell virkning. Legger man flyttemyndigheten til den som har «daglig myndighet», som proposisjonen legger opp til, vil det i beste fall ta lang tid før dette blir en så utbredt ordning at den vil få betydning for flertallet.
5) Proposisjonen følger overhodet ikke opp Stortingets gjentatte krav om at bidragsreglene må revurderes med tanke på den betydning de har for samværshindring.
Stortingets anmodningsvedtak 715 fra 9.3.21 er omtalt på side 202, der departementet sier at man «vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.» Det er uakseptabelt at dette ikke er innarbeidet i foreliggende proposisjon, som først kommer 4,5 år etter at barnelovutvalgets utredning forelå. Minst to enkle lovgivergrep bør gjøres av Stortinget uten ytterligere utredning.
Det er nærmest en direkte sabotasje av Stortingets intensjoner når departementet ikke en gang problematiserer det at vi nylig har fått en høyesterettsdom som slår fast at gjeldende bidragsregler belønner den ultimate form for samværssabotasje med fulle bidragsrettigheter (HR-2024-1686-A)
Denne dommen i omtales i proposisjonen på side 166-167, uten at det reflekteres at spørsmålet for Stortinget som lovgiver er om denne rettstilstanden er ønskelig å videreføre. Det fremstilles som om Høyesteretts tolkning av gjeldende lov er ensbetydende med hva som udiskutabelt er riktig å legge til grunn for en ny lov.
Tvert imot bør denne dommen føre til at det i barneloven (gjeldende § 67, forslagets § 9-2) gjøres den lovteknisk enkle endring at det slås fast at bare den som lovlig har omsorgen for barnet kan være berettiget til barnebidrag. Slik er det i Danmark og slik mente Backer i Kommentarutgaven til barneloven at gjeldende lov burde forstås.
Bidragsforskriften § 9 andre ledd tolkes av NAV, med støtte av Lovavdelingen, slik at samværsfradrag basert på avtale eller rettsavgjørelse ikke gis dersom samvær faktisk ikke praktiseres, uavhengig av om det er omsorgsforelderens samværssabotasje eller samværsforelderens manglende oppfølging som er årsaken.
Det bør slås fast at Stortinget ikke ønsker videreført en praksis basert på denne tolkningen, gjennom at ordlyden i § 9 endres for eksempel til:
Munnleg og skriftleg avtalt og offentleg fastsett samvær kjem til frådrag i tilskot utrekna etter § 1 til § 7 i forskrifta her med mindre det vert klårlagt at samværet ikkje blir fulgt opp av den som skal ha samvær. I så fall skal faktisk samvær leggjast til grunn.
6) Proposisjonen følger ikke opp kravet om at det skal vurderes tiltak mot samværssabotasje.
Barnelovutvalget fikk et tilleggsmandat gjennom Granavolden-plattformen der det bes utredet strengere sanksjoner mot samværssabotasje. I proposisjonen foreslås ingen tiltak utover mekling.
Dommen i HR-2024-1686 viser at dagens regelverk tillater en ekstremt vidtgående samværssabotasje, der selv fradømmelse av både omsorg og foreldreansvar i en lagmannsrettsdom kan bli fullstendig sabotert uten noen konsekvenser.
Det er oppsiktsvekkende at ikke departementet tar inn over seg signal-effekten av dette, som setter i relieff behovet for styrking av sanksjoner mot å undergrave den andre forelders rett/barnets rett til kontakt med begge foreldre. I tillegg til endring av bidragsreglene, som nevnt foran, bør det som et minimum umiddelbart innføres en endring av straffeloven § 261 slik at den omfatter grov samværssabotasje, derunder sabotasje av delt omsorg/myndighet i tillegg til sabotasje av omsorg.
Avtaler bør som hovedregel gjøres til tvangsgrunnlag, ikke bare rettsavgjørelser eller avtaler som begge parter er enige om å sende til statsforvalter.
Alle dommer og avtaler – både private og via familievernet – bør inneholde fast tekst om tvangsmulkt ved samværshindring.
Tvangsmulkten skal være en fast prosentsats av inntekten, fastsatt av Stortinget.
Tvangsmulkten skal gjelde fra varsel er gitt til familievernet, men inndrives først etter seks måneder. Denne perioden gir tid til å avklare eventuelle forhold knyttet til vegring, vold eller overgrep.
7) Proposisjonen foreslår gjeninnført fristregler for når det kan reises sak om endring av farskap, lovforslaget § 4-5 tredje ledd.
Det legges opp til at en som mener å være far ikke kan reise farsskapssak etter at barnet er fylt 3 år.
I perioden 2003-2013 var det ingen slik frist, og i 2016 ble igjen fristen opphevet av Stortinget. Det er ingen dokumentasjon eller empiri som tilsier at loven bør endres tilbake igjen. Faktisk informasjon om antallet farsskapssaker er tilgjengelig hos Domstolsadministrasjonen, men ikke gjengitt i proposisjonen. Tallet er mellom 300-400 saker hvert år, og det må antas at et flertall av disse medfører endret farskap.
Hensynet til barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav er forankret i barnekonvensjonen Art 7 og det som bør veie tyngst.
8) Proposisjonen foreslår ingen skjerping av praksis overfor mødre som tilbakeholder informasjon om barnets far.
Omfanget av dette problemet blir ikke belyst i proposisjonen. Data vi har innhentet fra FHI, som fører Medisinsk fødselsregister, forteller at tallet på barn født uten registrert far i Norge i 2024 var på 747, hvilket utgjorde 1,37 % av fødslene det året.
Departementet skriver (punkt 5.10.4): Departementet legger vekt på viktigheten av at det etableres foreldreskap til alle barn, og at dette bør skje så raskt som mulig etter fødselen. Lovgivning og gode rutiner vil med dette sikre gjennomføring av barnas menneskerettigheter.« (uth her)
Likevel foreslår man altså ingen endring av de rutiner som i dag medfører at et ganske høyt antall barn hvert år ikke får registrert far. Det er problematisk at departementet kamuflerer problemenes reelle omfang og at man gir et misvisende inntrykk av at man sikrer «alle» barns rett til å få etablert foreldreskap.