Fedre som har mistet kontakten med sine barn
SYSTEMSVIKT: I episoden “Menn som har mistet kontakten med sine barn” møter vi Lill Stella Høslom sammen med flere fedre som selv har erfart hvordan kontakten med egne barn gradvis brytes ned.
I TV Østfolds «Narcissus – Bak masken» forteller fedre om hvordan kontakten med egne barn gradvis brytes ned. Samtidig forklarer Lill Stella Høslom hva som skjer bak: psykologisk påvirkning, lojalitetskonflikt og et system som ikke gjenkjenner dynamikken.
Av Bjørn Joachimsen
I serien «Narcissus – Bak masken» setter TV Østfold søkelyset på en problematikk som fortsatt i stor grad mangler forståelse i norsk offentlighet: foreldrefremmedgjøring og svikt i systemenes evne til å beskytte barn og utsatte foreldre. I episoden «Menn som har mistet kontakten med sine barn» møter vi Lill Stella Høslom og flere fedre som forteller hvordan relasjonen til egne barn gradvis forvitrer. Det som avtegner seg er ikke isolerte hendelser, men langvarige og sammenvevde prosesser som utvikler seg over tid – ofte før bruddet – og som får konsekvenser på både psykologisk, relasjonelt og systemisk nivå.
Høslom er tydelig på at foreldrefremmedgjøring ikke kan forstås som en vanlig konflikt mellom foreldre. Hun beskriver det som psykisk vold og fortsettelsesvold, der påvirkningen på barnet skjer gjennom en vedvarende og ofte usynlig prosess.
«Foreldrefremmedgjøring er psykisk vold, fortsettelsesvold, som går utover både barn og foreldre i veldig stor grad.»
Et sentralt poeng i hennes analyse er at prosessen starter lenge før bruddet. Barnet har allerede vært vitne til mønstre av fientliggjøring og psykisk vold i relasjonen mellom foreldrene. Dermed er grunnlaget lagt før systemene i det hele tatt involveres.
Det reaktive sinnet – en misforstått nøkkel
En av de mest sentrale begrepene Høslom introduserer er «det reaktive sinnet». Hun beskriver dette som en sunn og nødvendig respons på urett – en biologisk og psykologisk reaksjon som skal beskytte individet.
Samtidig er dette nettopp det som blir manipulert i prosessen.
«Det reaktive sinnet er en sunn protest i oss på den uretten vi utsettes for.»
Når denne reaksjonen oppstår hos den utsatte forelderen, blir den ofte tolket av omgivelsene som et tegn på ustabilitet eller fare. Ifølge Høslom er dette et avgjørende vendepunkt: reaksjonen på volden blir brukt som bevis på at det er den reagerende som er problemet.
Dette skaper en dobbel belastning. Den utsatte forelderen kjenner ikke igjen seg selv i egne reaksjoner, samtidig som disse reaksjonene blir tolket negativt av systemet.
Barnets behov for en alternativ sannhet
Høslom gir en inngående beskrivelse av hva som skjer med barnet i denne prosessen. Hun peker på hvordan barnet utvikler det hun beskriver som kognitiv dissonans – et behov for å skape en alternativ sannhet for å håndtere konflikten.
«De må lage en annen sannhet for eget ve og vel.»
Barnet står i en situasjon der det har en opprinnelig trygg tilknytning til en forelder, samtidig som det utsettes for en påvirkning som tilsier at denne forelderen er farlig eller uegnet. For å håndtere dette må barnet justere sin egen virkelighetsforståelse.
Parallelt skjer en emosjonell frakobling.
«Disse barna må ta avstand fra sine egne følelser. Det er ikke plass til dem.»
Dette innebærer ikke bare en relasjonell avstand til en forelder, men en dypere psykologisk prosess der barnet mister kontakten med egne behov og følelser. Høslom beskriver også hvordan dette påvirker barnets utvikling over tid, både kognitivt og emosjonelt, og hvordan utviklingsprosesser som normalt strekker seg frem mot voksen alder blir forstyrret.
Avvisning, skam og identitetsbrudd
Et sentralt aspekt Høslom løfter frem er avvisningsproblematikk. Når barn tvinges til å avvise en forelder, innebærer det i realiteten at de også må avvise en del av seg selv.
Hun beskriver hvordan dette skaper en dyp skamproblematikk som kan følge barnet langt inn i voksenlivet.
«Når man må avvise en del av seg selv, bygger det skamfølelse til de grader.»
Dette gir seg senere utslag i relasjoner, særlig i form av vansker med grensesetting, tilknytning og tillit. Barnet mister ikke bare en relasjon, men også et stabilt grunnlag for egen identitetsutvikling.
«Det begynte i det små» – hvordan prosessen utvikler seg
De personlige vitnesbyrdene fra fedrene gir en konkret illustrasjon av mekanismene Høslom beskriver teoretisk. En av fedrene forteller hvordan prosessen startet gradvis:
«Det begynte jo sånn i det små. Hun tok mer og mer barna til seg i konflikter … jeg tror de fikk en historie som gjorde at de oppfattet at pappa var håpløs.»
Over tid eskalerer dette til mer systematiske former for påvirkning. Hendelser iscenesettes eller forvrenges, og barnet trekkes aktivt inn i konflikten.
«Hun ropte at jeg var slem, og da kom sønnen ut og trodde det hadde vært vold. Det var laget for å få ham mot meg.»
Denne utviklingen fører til at barnet ikke bare påvirkes, men også mobiliseres.
«Han ble på en måte hennes spydspiss.»
Manglende forståelse av asymmetri
Et gjennomgående tema i episoden er hvordan systemene ikke klarer å fange opp disse prosessene. Høslom peker på en grunnleggende mangel på kompetanse, særlig når det gjelder å forstå forskjellen mellom symmetrisk og asymmetrisk konflikt.
Hun understreker at det alltid er en drivende part i disse sakene – men at systemet ofte ser på begge foreldre som like ansvarlige.
«De ser ikke den drivende parten. De ser den som reagerer.»
Dette fører til at manipulering, falske anklager og triangulering ikke identifiseres som kjerneproblemer.
Triangulering og manipulasjon som struktur
Høslom beskriver triangulering som en sentral mekanisme. Informasjon filtreres gjennom tredjeparter – skole, barnevern eller andre instanser – uten at begge foreldrene har lik tilgang til hva som formidles.
«Den andre forelderen kommer inn i møter og skjønner ingenting, men kjenner at noe ligger i rommet.»
Dette skaper en situasjon der narrativer etableres uten mulighet for korrigering. Samtidig legges det spor i systemet som senere får avgjørende betydning.
Forsterking av frykt
Et av de mest alvorlige poengene Høslom løfter frem er hvordan systemet kan bidra til å forsterke barnets frykt.
Når instanser bekrefter barnets opplevelse uten å analysere påvirkningen bak, skjer det hun beskriver som en form for institusjonell bekreftelse av manipuleringen.
«Barnet får bekreftelse fra instanser på at mamma eller pappa er farlig.»
Dette gjør det enda vanskeligere å reversere prosessen.
Manglende hjelp – særlig for barna
Høslom er også tydelig på at barna i praksis står uten adekvat hjelp. Hun peker blant annet på hvordan barn i foreldrekonflikter ofte ikke får tilgang til behandlingstilbud fordi konflikten i seg selv blir en hindring.
«Barn blir hindret i å få hjelp fordi foreldrene står i konflikt.»
Samtidig peker hun på hva barna faktisk trenger: virkelighetsorientering. De trenger hjelp til å forstå forskjellen mellom sinne og fare, mellom reaksjon og vold.
Radikalisering av barn
Et av de mest kraftfulle begrepene Høslom bruker er «radikalisering». Hun beskriver hvordan barn i enkelte tilfeller kan utvikle så sterke negative holdninger at de selv utøver vold eller aktiv avvisning av den ene forelderen.
Dette er ikke spontane reaksjoner, men resultatet av en langvarig påvirkningsprosess.
En systemisk blindsone
Det som trer frem i denne episoden er ikke først og fremst enkelthistorier, men et komplekst samspill mellom psykologiske mekanismer, relasjonelle dynamikker og institusjonelle strukturer som i sum produserer og opprettholder alvorlige brudd i barn–forelder-relasjoner. Foreldrefremmedgjøring fremstår her ikke som et avvik i systemet, men som et fenomen som nettopp får virke fordi det faller mellom etablerte forståelsesrammer.
På det psykologiske nivået synliggjør materialet hvordan barn utsettes for det som kan forstås som en vedvarende realitetsforvrengning. Gjennom gjentatte emosjonelle signaler, selektiv informasjonsdeling og triangulering utvikler barnet en lojalitetsstruktur der tilpasning til én forelder forutsetter avvisning av den andre. Dette innebærer ikke bare en relasjonell omorganisering, men en kognitiv og affektiv omstrukturering hvor barnets egen erfaringsverden underordnes et ytre narrativ. Fenomener som kognitiv dissonans og emosjonell dissosiasjon fremstår i denne sammenhengen ikke som individuelle avvik, men som funksjonelle tilpasninger til et vedvarende psykologisk press.
Samtidig tydeliggjøres det hvordan den utsatte forelderen bringes inn i en selvforsterkende reguleringsproblematikk. Det som beskrives som «det reaktive sinnet» kan analytisk forstås som en affektiv respons på kronisk stress og urett, men i møte med systemet tolkes denne responsen ofte som uttrykk for ustabilitet eller risiko. Dermed skjer en klassisk attribusjonsfeil: reaksjonen blir forstått som årsak, ikke som konsekvens. Dette bidrar til å legitimere videre marginalisering av den utsatte forelderen, samtidig som det opprinnelige problemet forblir uadressert.
Triangulering – en kjerneprosess
På det relasjonelle nivået illustrerer materialet hvordan triangulering fungerer som en kjerneprosess. Barnet plasseres i en posisjon der det ikke lenger kan opprettholde en autonom relasjon til begge foreldrene. I stedet blir relasjonen med den ene forelderen mediert og kontrollert gjennom den andre. Dette bryter med grunnleggende prinsipper for tilknytning og identitetsutvikling, ettersom barnet i praksis må avvise deler av sin egen relasjonelle og biologiske tilhørighet for å opprettholde stabilitet i én relasjon.
Den institusjonelle dimensjonen fremstår som særlig kritisk. Det som beskrives er ikke nødvendigvis en aktiv feilbehandling, men en strukturell utilstrekkelighet. Systemenes aktører opererer i stor grad med modeller for symmetrisk konflikt, der begge parter antas å bidra til problemets opprettholdelse. Når konflikten i realiteten er asymmetrisk, med en drivende og en reagerende part, blir denne forståelsesrammen utilstrekkelig. Konsekvensen er at manipulasjon, falske narrativer og strategisk informasjonskontroll ikke identifiseres som operative faktorer.
Systematisk mangel på verktøy
Videre peker materialet på en form for institusjonell forsterkning, der systemets inngrep – gjennom manglende kontekstforståelse – i praksis kan bidra til å stabilisere og legitimere den etablerte virkelighetsforståelsen hos barnet. Når barnets uttrykk tolkes uten analyse av påvirkningsprosessen bak, risikerer man å validere en allerede manipulert posisjon. Dette representerer en alvorlig epistemisk utfordring: systemet mangler verktøy for å skille mellom autentiske og induserte uttrykk.
En ytterligere dimensjon er tidsaspektet. De beskrevne prosessene utvikler seg over år, mens systemets vurderinger ofte baseres på korte møter og begrenset datagrunnlag. Dette skaper et strukturelt misforhold mellom fenomenets kompleksitet og vurderingsgrunnlaget det analyseres ut fra. Når langsiktige dynamikker reduseres til øyeblikksbilder, øker risikoen for feilslutninger betydelig.
Generasjonsoverføring av traumer
Materialet reiser også spørsmål knyttet til generasjonsoverføring av traumer. Beskrivelsene antyder hvordan uforløste erfaringer kan reaktiveres i nye relasjoner og bidra til å forme destruktive mønstre som videreføres til neste generasjon. Dette peker mot behovet for en mer integrert forståelse av hvordan individuelle, relasjonelle og historiske faktorer samvirker.
Samlet sett synliggjør episoden en systemisk blindsone der flere faglige tradisjoner – juridiske, psykologiske og barnevernfaglige – opererer uten et felles begrepsapparat for å forstå fenomenet. Dette fører til fragmenterte vurderinger, der ingen instans har et helhetlig ansvar for å identifisere og håndtere de underliggende mekanismene.
Behov for paradigmeskifte
Analytisk sett peker dette mot et behov for et paradigmeskifte: fra en konfliktorientert modell til en dynamisk relasjonsmodell som i større grad evner å identifisere påvirkningsprosesser, asymmetri og psykologisk vold. Uten en slik omstilling vil fenomenet fortsatt fremstå som uforståelig innenfor eksisterende rammer – og dermed også forbli utilstrekkelig håndtert.