Når en forelders forvrengte virkelighet blir barnets sannhet
SPLITTING: – When my dad was nice… I was trained to view that as manipulation, sier Madi i videoen “I wrote this… while living in my mom´s delusion”. Foto: Michał Parzuchowski on Unsplash
En unik fortelling om hvordan foreldrefremmedgjøring former barnets virkelighetsforståelse – og hva som skjer når narrativet sprekker
Av Bjørn Joachimsen
I videoen «I wrote this… while living in my mom’s delusion» deler Madi et sjeldent og sterkt personlig vitnesbyrd om foreldrefremmedgjøring sett fra barnets perspektiv. Madi driver YouTube-kanalen The Anti-Alienation Project.
Hun leser opp en tekst hun skrev som 27-åring – mens hun fortsatt var overbevist om at faren var ond. År senere forstår hun at hun har levd i en konstruert virkelighet. Videoen gir et unikt innblikk i hvordan foreldrefremmedgjøring ikke bare påvirker relasjoner, men selve barnets opplevelse av sannhet, minner og identitet.
Hun hatet faren. Hun fryktet ham. Hun kuttet ham ut av livet sitt. Men hun tok feil.
En konstruert virkelighet
Videoen tar utgangspunkt i en tekst skrevet før erkjennelsen. Allerede i åpningen etableres en total negativ forståelse av faren: “My dad is an ugly, callous, cruel soul.” Dette er ikke en nyansert vurdering, men et absolutt narrativ. Faren fremstår ikke som et feilbarlig menneske, men som grunnleggende defekt. Samtidig beskriver hun hvordan hun fullt ut trodde på dette: “I was living in my mom’s delusion… where my dad was a monster.”
Splitting og omtolkning
Det som trer frem i teksten, er en virkelighetsforståelse preget av det som faglig beskrives som splitting. Én forelder fremstår som god, den andre som gjennomgående ond. Alt filtreres gjennom dette mønsteret. Hun beskriver hvordan selv positive handlinger fra faren ble tolket negativt: “When my dad was nice… I was trained to view that as manipulation.” Dermed blir ikke bare relasjonen ødelagt – selve evnen til å tolke virkeligheten autonomt svekkes.
Den vedvarende tilknytningen
Likevel er det mest slående ikke hvor overbevist hun er, men hvor tydelig den indre konflikten fortsatt er til stede. Midt i den totale avvisningen skriver hun: “I feel ashamed of how badly I want my dad to love me.” Dette peker på en grunnleggende psykologisk realitet: tilknytningen til en forelder forsvinner ikke, selv under langvarig påvirkning. Den fortrenges, omtolkes og knyttes til skam, men den består.
“I never stopped loving my dad.”
Denne spenningen blir enda tydeligere når hun skriver: “Even now, I wonder if the memories from my childhood were contrived.” Her ser man hvordan selve minnegrunnlaget destabiliseres. Gode erfaringer blir ikke bare overskygget, men aktivt mistenkeliggjort. Barnet mister ikke bare relasjonen til en forelder, men også tilliten til egne erfaringer.
Terapeutisk bekreftelse
Et særlig alvorlig aspekt ved videoen er hvordan bruddet med faren bekreftes av en terapeut. Etter at hun velger å kutte kontakten, får hun følgende respons: “I think you making this decision shows that you’ve gotten healthier.” Det som fremstår som et autonomt valg, blir validert som personlig utvikling. I realiteten forsterkes et allerede etablert narrativ. Videoen illustrerer dermed hvordan også profesjonelle aktører – ofte i beste mening – kan bidra til å sementere fremmedgjøring.
Når narrativet sprekker
Vendepunktet kommer gjennom en enkel, men avgjørende øvelse. Hun forsøker å skrive ned konkrete hendelser hun selv har opplevd som skulle underbygge bildet av faren. Resultatet er slående: “There was nothing… nothing serious, nothing tragic.” Når hun deretter gjør det samme for moren, fylles side etter side med alvorlige hendelser. “I was on page 13 or 14… and most of the things… were very serious.” Kontrasten blir umulig å ignorere. Narrativet hun har levd i, tåler ikke møte med hennes egne, direkte erfaringer.
Tapet
I teksten som er skrevet etter erkjennelsen, er tonen fundamentalt annerledes. Der den første teksten er preget av absolutte dommer, er den senere preget av sorg og refleksjon. Det mest kraftfulle uttrykket er enkelt og konkret: “I just need 20 years back.” Dette er ikke en metafor, men en presis beskrivelse av konsekvensene. Det handler om tapt relasjon, tapt tid og tapt livserfaring – noe som i praksis ikke lar seg reparere fullt ut.
“I just need 20 years back.
Rekonstruksjon uten svart-hvitt
Samtidig er det avgjørende at hun ikke erstatter ett svart-hvitt-narrativ med et nytt. Hun understreker eksplisitt: “I don’t want to do the same black and white splitting mechanism…” Begge foreldrene forstås nå som komplekse mennesker, med både styrker og svakheter. Dette markerer et reelt brudd med mekanismen som lå til grunn for fremmedgjøringen.
Systemsvikt
Videoen peker også på en bredere systemsvikt. Hun beskriver hvordan terapeuter, leger, lærere og andre voksne ikke griper inn: “Doctors, therapists… no one does anything.” Til tross for tydelige symptomer og en alvorlig relasjonskonflikt, forblir én versjon av virkeligheten uimotsagt. Dette reiser grunnleggende spørsmål om hvordan barns utsagn vurderes, hvordan ensidige narrativer håndteres, og hvilken forståelse som finnes av psykologisk påvirkning i slike saker.
En ny forståelse
Videoen gir dermed et sjeldent innblikk i hvordan et barn kan leve i en konsistent, men feilaktig virkelighetsforståelse – og samtidig bære på en underliggende tvil. Den viser at overbevisning ikke nødvendigvis er et uttrykk for sannhet, at barns avvisning kan være et resultat av påvirkning, og at konsekvensene ikke bare er relasjonelle, men eksistensielle.
Når narrativet først sprekker, er det ikke bare en relasjon som må gjenoppbygges. Det er en hel livshistorie som må forstås på nytt.
Mot slutten formulerer hun kanskje videoens viktigste innsikt: “I never stopped loving my dad.” Dette bryter med en utbredt misforståelse. Foreldrefremmedgjøring handler ikke om at barnet slutter å elske. Det handler om at kjærligheten blir utilgjengelig, forvrengt og forbundet med frykt og skyld.
Videoen gir dermed et sjeldent innblikk i hvordan et barn kan leve i en konsistent, men feilaktig virkelighetsforståelse – og samtidig bære på en underliggende tvil. Den viser at overbevisning ikke nødvendigvis er et uttrykk for sannhet, at barns avvisning kan være et resultat av påvirkning, og at konsekvensene ikke bare er relasjonelle, men eksistensielle.
Når narrativet først sprekker, er det ikke bare en relasjon som må gjenoppbygges. Det er en hel livshistorie som må forstås på nytt.