Mødre som har mistet kontakten med sine barn
FRYKT: – Barnet lærer å frykte. Det er en fiktiv frykt – men den blir barnets virkelighet, sier Lill Stella Høslom i samtale med TV Østfold.
TV Østfold løfter i serien Narcissus – Bak masken frem et tema som fortsatt er svakt utviklet både faglig og institusjonelt: foreldrefiendtliggjøring og systemsvikt. I episoden «Systemsvikt og foreldrefiendtliggjøring» møter vi kvinner som har mistet kontakt med egne barn, og som beskriver prosesser som ikke fremstår som enkeltstående hendelser, men som langvarige, systematiske utviklingsforløp.
Av Bjørn Joachimsen
Gjennom episoden fremstår det tydelig at disse erfaringene ikke kan forstås isolert som konflikter mellom foreldre. Snarere beskrives et mønster av psykologisk påvirkning, relasjonell nedbrytning og manglende systemforståelse – hvor barnets virkelighetsoppfatning gradvis formes og stabiliseres i én retning.
Foreldrefiendtliggjøring som psykisk vold og personlighetsdynamikk
Lill Stella Høslom er tydelig på at foreldrefiendtliggjøring ikke kan reduseres til uenighet eller dårlig samarbeid. Hun beskriver det som en form for psykisk vold og fortsettelsesvold, der barnets relasjon til den ene forelderen systematisk påvirkes og omformes.
Hun knytter dette direkte til personlighetsdynamikk og avvikende relasjonsmønstre. Ifølge Høslom er det i mange tilfeller ikke snakk om gjensidig konflikt, men om en asymmetrisk situasjon der én part driver en vedvarende påvirkningsprosess.
«Fiendtliggjøring setter jeg mer i sammenheng med personlighetsforståelse», forklarer hun.
Dette innebærer at prosessen ikke først og fremst er situasjonsbetinget, men strukturert og forutsigbar. Den utvikler seg over tid, ofte lenge før et samlivsbrudd, og fortsetter etterpå gjennom nye kanaler – særlig gjennom barnet.
Manipulasjon som systematisk strategi
Høslom beskriver hvordan denne prosessen er preget av systematisk og målrettet manipulasjon. «Det er manipulationsteknisk», sier hun, og understreker at dette ikke handler om spontane reaksjoner, men om gjenkjennelige mønstre av påvirkning.
Manipulasjonen retter seg både mot barnet og mot omgivelsene. For barnet innebærer dette en gradvis etablering av et narrativ der den ene forelderen fremstår som farlig, utilstrekkelig eller uønsket. Gjennom gjentakelse, emosjonell ladning og sosial forsterkning internaliseres dette som barnets egen virkelighet.
Samtidig påvirkes systemet gjennom de samme mekanismene. Fortellinger etableres tidlig og får betydning for hvordan saken forstås videre. Når disse narrativene ikke utfordres, men legges til grunn i møter med skole, helsevesen og hjelpeapparat, blir de selvforsterkende.
Det oppstår dermed en situasjon der både barnet og systemet opererer innenfor en virkelighetsforståelse som er formet av den samme påvirkningen.
Den gradvise nedbrytningen: en usynlig prosess
Et sentralt poeng i Høsloms analyse er at prosessen skjer gradvis og ofte uten tydelige bruddpunkter.
«Det skjer så gradvis at du ikke oppdager det før det er for sent», sier hun.
Denne gradvise dynamikken gjør fenomenet særlig vanskelig å identifisere. Relasjonen brytes ikke ned gjennom én dramatisk hendelse, men gjennom en serie små forskyvninger i barnets oppfatning og tilknytning.
Dette illustreres gjennom metaforen om den kokende frosken: når endringene skjer langsomt nok, tilpasser både barnet og den utsatte forelderen seg underveis, uten å oppfatte helheten før relasjonen allerede er fundamentalt endret.
Konstruert frykt og emosjonell styring
Et av de mest alvorlige elementene i denne prosessen er etableringen av det Høslom beskriver som en konstruert frykt.
«Barnet lærer å frykte», sier hun.
Denne frykten er ikke nødvendigvis basert på egne erfaringer, men på påvirkning. Likevel oppleves den som reell, og den styrer barnets handlinger og relasjoner.
I episoden beskriver en av mødrene hvordan hun som barn ble lært opp til å frykte sin egen far:
«Jeg har vokst opp med å lære at de er skumle mennesker… Jeg har sett dem og løpt i panikk»
– Anonym mor 2
Denne typen frykt etablerer en emosjonell barriere som er vanskelig å bryte, fordi den ikke nødvendigvis kan korrigeres gjennom erfaring alene. Den er internalisert som en sannhet.
Kognitiv dissonans og alternativ virkelighet
Når barnets egne erfaringer ikke samsvarer med det som formidles, oppstår en indre konflikt som må håndteres.
«Barnet må lage en annen sannhet», forklarer Høslom.
Dette innebærer at barnet tilpasser sin virkelighetsforståelse for å opprettholde tilknytning til den dominerende forelderen. Over tid svekkes tilliten til egne erfaringer, og barnet orienterer seg i økende grad etter eksterne narrativer.
En av mødrene beskriver konsekvensene av dette i voksen alder:
«Det har skapt enorm forvirring… jeg har vokst opp med en helt annen historie»
– Anonym mor 2
Denne formen for kognitiv dissonans er ikke midlertidig, men kan prege individets identitetsutvikling over lang tid.
Emosjonell dissosiasjon og identitetstap
For å håndtere denne konflikten beskriver Høslom hvordan barnet utvikler en form for emosjonell frakobling.
«De må legge lokk på følelsene», sier hun.
Dette fører til at barnet mister tilgangen til egne emosjonelle signaler. Følelser blir ikke lenger en kilde til orientering, men noe som må undertrykkes for å opprettholde relasjonell stabilitet.
Konsekvensene av dette kommer tydelig frem i vitnesbyrdet fra en av mødrene:
«Jeg har alltid vært usikker… ingen selvfølelse, ingen tillit»
– Anonym mor 2
Denne typen emosjonell dissosiasjon påvirker evnen til å sette grenser, regulere reaksjoner og etablere trygge relasjoner i voksenlivet.
Avvisning som identitetsmessig konsekvens
Høslom understreker at avvisningen av den ene forelderen ikke er et fritt valg.
«Du må avvise en del av deg selv», sier hun.
Når barnet avviser en forelder, avviser det samtidig den delen av sin egen identitet som er knyttet til denne forelderen. Dette skaper en indre splittelse som kan være vanskelig å integrere.
En av mødrene beskriver dette som en vedvarende følelse av utenforskap:
«Vi mangler en felles identitet… jeg føler meg utenfor»
– Anonym mor 2
Denne splittelsen får konsekvenser langt utover relasjonen til foreldrene og påvirker grunnleggende opplevelser av tilhørighet og selvforståelse.
Det reaktive sinnet og systemets feilslutning
Høslom introduserer begrepet «det reaktive sinnet» for å beskrive hvordan den utsatte forelderen reagerer på belastningen.
«Det reaktive sinnet er en sunn reaksjon», forklarer hun.
Problemet oppstår når disse reaksjonene tolkes uten kontekst. Reaksjoner på urett og belastning blir ofte definert som tegn på ustabilitet.
Dette fremkommer tydelig i episoden:
«Jeg fikk høre at jeg var hysterisk og paranoid»
– Anonym mor 2
Høslom beskriver hvordan dette blir en del av selve manipulasjonsprosessen:
«Se hvor ustabil hun er»
– Lill Stella Høslom
Dermed blir reaksjonen på urett brukt som bevis på at forelderen er problemet, noe som ytterligere forsterker fremmedgjøringen.
Systemets manglende forståelse av asymmetri
Et gjennomgående tema i episoden er systemets manglende evne til å forstå asymmetriske relasjoner.
«Instanser ser ikke hva barnet er utsatt for», sier Høslom.
Når situasjonen behandles som en konflikt mellom to likeverdige parter, overses den systematiske påvirkningen. Tiltakene som settes inn, retter seg mot samarbeid og konfliktløsning, snarere enn mot å identifisere og stoppe påvirkningsprosesser.
En av mødrene beskriver dette konkret:
«Skolen sa bare at barnet har det bra… da kan vi ikke gjøre noe»
– Anonym mor 2
Dette illustrerer hvordan barnets tilpasning tolkes som trivsel, uten at det undersøkes hvordan denne tilpasningen har oppstått.
Hindring av hjelp og kontroll over barnets virkelighet
Høslom peker også på hvordan barn i mange tilfeller hindres i å få hjelp.
«Barn blir hindret i hjelp», sier hun.
Dette skjer ofte gjennom kontroll over tilgang til instanser, der den ene forelderen bestemmer hvilke tilbud barnet får benytte seg av. Dermed begrenses muligheten for at barnet møter alternative perspektiver.
Resultatet er at barnets virkelighetsforståelse forblir innenfor rammen av den etablerte påvirkningen, uten korrigerende innspill.
Behovet for virkelighetsorientering
Som motvekt til denne utviklingen understreker Høslom behovet for aktiv intervensjon.
«Barnet trenger å bli virkelighetsorientert», sier hun.
Dette innebærer å hjelpe barnet til å forstå forskjellen mellom påvirkning og egne erfaringer. Det handler ikke om å presse frem kontakt, men om å gjenopprette barnets evne til å orientere seg selvstendig i relasjoner.
En av mødrene formulerer behovet slik:
«Noen må snakke med barnet og forklare at det ikke er normalt å miste en forelder uten grunn»
– Anonym mor 2
Generasjonelle konsekvenser
Episoden viser også hvordan disse prosessene kan videreføres mellom generasjoner.
«Dette blir neste generasjon voksne», sier Høslom.
Når barn vokser opp med denne typen erfaringer, påvirker det deres evne til å etablere relasjoner som voksne – og dermed også hvordan de selv blir foreldre.
En av mødrene setter ord på dette:
«Mine barn skal også bli foreldre… og vi forventer at de skal håndtere noe de aldri har lært»
– Anonym mor 2
Dette peker på en strukturell dimensjon ved problematikken, der konsekvensene ikke stopper ved én generasjon.
En kompleks og selvforsterkende struktur
Gjennom Høsloms analyser og mødrenes vitnesbyrd fremstår foreldrefiendtliggjøring som en kompleks og selvforsterkende prosess.
Den drives av personlighetsdynamikk og systematisk manipulasjon. Barnets virkelighetsforståelse formes gjennom påvirkning fremfor erfaring. Den utsatte forelderen reagerer på en måte som feiltolkes og brukes mot vedkommende. Samtidig mangler systemet begreper og metodikk til å identifisere asymmetrien i situasjonen.
Resultatet er en struktur der relasjoner gradvis brytes ned, og der både barnets utvikling og foreldrerelasjonen påvirkes på måter som kan få dype og langvarige konsekvenser.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.