Foreldrefiendtliggjøring i praksis – eskalering, degradering og tap av kontroll
ROLLEFORSKYVING: Barnet må regulere den voksnes emosjoner, og samtidig navigere sin egen tilknytning. Dette er et sentralt poeng i samtalen med Lill Stella Høslom i TV Østfold.
– Barnet lærer å frykte – en fiktiv frykt som blir barnets virkelighet, sier Lill Stella Høslom i samtale med TV Østfold om foreldrefiendtliggjøring. I Narcissus – Bak masken, episode 13 («Systemsvikt og foreldrefiendtliggjøring»), flyttes perspektivet fra konsekvenser til mekanismer: hvordan relasjonen mellom barn og forelder brytes ned i sanntid gjennom en gradvis og systematisk prosess.
Av Bjørn Joachimsen
Der forrige episode i større grad belyste livslange konsekvenser; denne episoden viser hvordan dynamikken faktisk etableres og utvikles. Det som trer frem er ikke enkeltstående hendelser, men en strukturert utvikling der påvirkning, lojalitet og kontroll veves sammen over tid.
Degradering som grunnstruktur
Et gjennomgående trekk i fortellingene er hvordan prosessen starter med en vedvarende degradering av den ene forelderen i barnets nærvær. Dette skjer ikke nødvendigvis i form av åpen konflikt, men som gjentatte små utsagn som over tid etablerer et negativt bilde.
«Se på mamma. Hun er så dum… hva kan du lære av henne? Ingenting»
– Anonym mor 1
Det avgjørende er ikke bare hva som sies, men at det sies kontinuerlig, og i en relasjon barnet er avhengig av. Over tid etableres et mønster der barnet lærer hvem som har autoritet – og hvem som ikke har det.
I analysen som fremkommer i episoden, forstås dette som mer enn dårlig samspill. Det beskrives som en systematisk undergraving av relasjonen mellom barn og forelder, hvor grunnlaget for senere avvisning allerede legges før bruddet skjer.
Psykisk vold som relasjonelt miljø
Et sentralt poeng er at denne typen påvirkning ikke bare rammer den voksne parten, men også barnet direkte – gjennom det relasjonelle miljøet det vokser opp i.
«Han fikk migrene, kastet opp og ristet i kroppen»
– Anonym mor 1
Barnets reaksjoner blir kroppslige og umiddelbare, og peker mot en vedvarende belastning. Det som i systemet ofte forstås som konflikt mellom voksne, fremstår her som et miljø preget av psykologisk utrygghet.
Analysen i episoden viser at barn ikke trenger å være direkte mål for angrep for å bli påvirket. Det er tilstrekkelig at de over tid eksponeres for en relasjon der den ene forelderen systematisk brytes ned.
Barnet som emosjonell regulator
I flere av historiene skjer det også en tydelig rolleforskyvning, der barnet får ansvar for den voksnes følelsesliv.
«Han måtte trøste far… han sa han ville ta livet sitt» – Anonym mor 1
Dette innebærer at barnet ikke bare observerer konflikten, men blir en aktiv deltaker i den. Barnet må regulere den voksnes emosjoner, og samtidig navigere sin egen tilknytning.
I episoden beskrives dette som en form for betinget relasjon, der barnets trygghet knyttes til dets evne til å tilpasse seg og ivareta den voksne. Det skaper en lojalitet som ikke er basert på fri tilknytning, men på ansvar og frykt for konsekvenser.
Den gradvise forskyvningen av virkeligheten
Et viktig kjennetegn ved prosessen er at den utvikler seg gradvis. Den fremstår ikke nødvendigvis som dramatisk i øyeblikket, men som en serie små forskyvninger.
«Det begynte som tull…»
– Anonym mor 1
Det som først kan oppfattes som ufarlige kommentarer, får over tid en strukturerende funksjon. Når reaksjoner på dette møtes med bagatellisering eller latterliggjøring, forsterkes samtidig inntrykket av at problemet ligger hos den som reagerer.
Denne dynamikken gjør det vanskelig både for barnet og den utsatte forelderen å identifisere hva som faktisk skjer, fordi endringene skjer innenfor rammen av det som fremstår som hverdagslig samspill.
Kontroll og internalisert skyld
Samtidig beskrives en utvikling der den utsatte forelderen gradvis mister tilliten til egne opplevelser.
«Kanskje det er min feil»
– Anonym mor 1
Dette skjer i et samspill mellom ytre påvirkning og indre tilpasning. Når hendelser benektes, omtolkes eller bagatelliseres, oppstår en form for realitetsforvrengning som gjør det vanskelig å holde fast ved egne erfaringer.
I episoden fremstår skyldfølelse som et gjennomgående trekk – ikke som et resultat av konkrete handlinger, men som en konsekvens av langvarig psykologisk påvirkning.
Når systemet forsterker dynamikken
En av de mest kritiske dimensjonene som belyses, er hvordan offentlige instanser kan bli en del av samme dynamikk.
«Se hva din mamma har sagt om meg»
– Anonym mor 1
Informasjon som formidles i tillit til hjelpeapparatet, bringes videre til barnet og tolkes inn i det allerede etablerte narrativet. Dermed mister den utsatte forelderen kontroll over både informasjon og kontekst.
I stedet for å korrigere påvirkningen, kan systemet i praksis bidra til å stabilisere den. Dette skjer særlig når situasjonen forstås som en gjensidig konflikt, og ikke som en asymmetrisk påvirkningsprosess.
Mistillit som vendepunkt
Et sentralt vendepunkt i prosessen er etableringen av mistillit mellom barn og forelder.
«Hun klarte ikke å se meg i øynene lenger»
– Anonym mor 3
Når denne mistilliten først er etablert, skjer det en kvalitativ endring i relasjonen. Det er ikke lenger snakk om svekket kontakt, men om en grunnleggende omdefinering av hvem den andre forelderen er.
Episoden viser også at denne avvisningen ikke nødvendigvis er konsistent. Den kan oppheves i situasjoner hvor det er praktisk eller sosialt hensiktsmessig, noe som peker mot at barnets atferd må forstås i lys av den konteksten det inngår i.
Systemets begrensninger
Flere av historiene illustrerer hvordan systemet, selv når det identifiserer problematikken, mangler verktøy til å håndtere den.
«Da barnet fylte 12 år, kunne ingen gjøre noe»
– Anonym mor 2
Barnets uttrykte vilje tillegges avgjørende vekt, uten at det i tilstrekkelig grad vurderes hvordan denne viljen er formet. Dermed kan påvirkning fremstå som autonomt valg.
Dette skaper en strukturell utfordring: systemet opererer med forutsetninger om likeverd og frivillighet, mens situasjonen i realiteten er preget av asymmetri og påvirkning.
Sammenbrudd og behovet for forståelse
For de berørte foreldrene beskrives en gradvis nedbrytning, ikke bare av relasjonen til barnet, men også av egen selvforståelse.
«Du kommer og ber om hjelp – og møter veggen»
– Anonym mor 1
I denne situasjonen blir forståelse i seg selv et avgjørende vendepunkt. Når erfaringene settes inn i en sammenheng, reduseres behovet for å forklare alt som egen svikt.
Dette kommer tydelig frem i beskrivelsen av gruppetilbudet:
«Gruppen hjelper meg å overleve»
– Anonym mor 1
Her oppstår en motvekt til både isolasjon og selvbebreidelse, gjennom gjenkjennelse og begrepsfesting av det som tidligere fremstod uforståelig.
En prosess, ikke enkelthendelser
Episode 13 gir dermed et mer prosessuelt bilde av foreldrefiendtliggjøring enn tidligere. Det som fremstår, er en dynamikk der flere elementer virker sammen over tid:
systematisk degradering av den ene forelderen
emosjonell binding gjennom ansvar og frykt
gradvis forskyvning av virkelighetsforståelse
internalisering av skyld hos den utsatte
manglende korrigering fra systemet
Resultatet er en selvforsterkende struktur der relasjonen mellom barn og forelder brytes ned, samtidig som både barnet og omgivelsene tilpasser seg en virkelighet som etter hvert fremstår som gitt.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.