Når følelser blir lov: Nevrotisisme, feminisme og foreldrefiendtlighet
– Personlighetstrekk får systematiske konsekvenser i rettssaker. Nevrotisisme blir ikke bare en psykologisk faktor – den blir et slags uformelt maktmiddel i kampen om barna, skriver Morten Kjellås. Foto: Liza Polyanskaya on Unsplash
I debatten om kjønn, samliv og foreldreskap er det én faktor som sjelden nevnes, men som i praksis har enorm betydning: personlighet. Mer presist — forskjeller i nevrotisisme mellom kvinner og menn.
Av Morten Kjellås
Dette er ikke en marginal detalj fra psykologifaget. Det er en godt dokumentert realitet, og den preger både hvordan forhold utvikler seg, hvordan de bryter sammen – og hvordan rettssystemet reagerer når de gjør det.
Følelsesmessige forskjeller er ikke bare “privatliv”
Nevrotisisme er et av de fem grunnleggende personlighetstrekkene. Det handler om hvor tilbøyelig man er til å oppleve negative følelser som angst, irritasjon og bekymring. Store metastudier viser at kvinner i gjennomsnitt skårer høyere enn menn på nevrotisisme, på tvers av kulturer. Selv om gjennomsnitt-skåre er forskjellig, er der overlapp mellom kjønnene.
Dette betyr ikke at kvinner er “mer følelsesstyrte” på individnivå – men i befolkningen som helhet har kvinner en lavere terskel for emosjonell aktivering. Det får konsekvenser i samliv: kvinner er oftere de som initierer brudd, mens menn oftere blir forlatt. Kvinner rapporterer flere relasjonelle problemer før bruddet, mens menn ofte blir følelsesmessig rammet etterpå.
Menn håndterer ofte følelsene sine på andre måter – mindre dramatisk utad, mer tilbakeholdent. Det kan se ut som likegyldighet, men handler ofte om forskjellig følelsesmessig uttrykk.
Når nevrotisisme møter rettssystemet
Disse forskjellene ville ikke vært et stort samfunnstema hvis de bare gjaldt kjærlighetssorg. Men når barn er involvert, blir de juridiske realiteter.
Foreldrefiendtlighet (eller foreldrefremmedgjøring) er når én forelder manipulerer barnet til å ta avstand fra den andre. Fenomenet er veldokumentert internasjonalt, men møter stor skepsis i Norge — særlig fra fagmiljøer som frykter at voldelige fedre kan bruke begrepet for å skjule overgrep.
“I saker om barn må vi våge å ta personlighet og emosjonell dynamikk på alvor. Å beskytte barn handler ikke bare om å avdekke fysisk vold – men også om å forstå hvordan emosjonell manipulasjon og kjønnsforskjeller virker i praksis.”
Resultatet er at ekte tilfeller av fiendtliggjøring – ofte fra mødre med høy emosjonell aktivering og støtte fra systemet – blir oversett. I praksis får den forelderen som barnet bor mest hos (vanligvis mor) størst emosjonell og juridisk gjennomslagskraft. Fedres roligere uttrykksform tolkes ikke sjelden som “fravær av engasjement”.
Dermed får personlighetstrekk systematiske konsekvenser i rettssaker. Nevrotisisme blir ikke bare en psykologisk faktor – den blir et slags uformelt maktmiddel i kampen om barna.
Feminisme og følelser
Moderne feminisme har i stor grad flyttet fokus fra formelle rettigheter til subjektive opplevelser: trygghet, emosjonell validering og individuell opplevelse av makt. Dette gjenspeiles i både politikk, språk og lovgivning. Den norske likestillingsloven favoriserer kvinner eksplisitt.
Når subjektive følelser gis forrang foran objektive kriterier i saker som gjelder barn, bidrar det til å sementere forskjeller. Kvinners emosjonelle uttrykk får større sosial og juridisk tyngde, mens menns måte å uttrykke seg på ofte blir marginalisert.
Homofile par utfordrer antakelsene
Forskningen på samlivsvarighet illustrerer poenget ytterligere:
Homofile mannlige par har i flere store studier hatt lengst varighet og lavest separasjonsrate, ofte høyere enn både heterofile og lesbiske par.
Heterofile par ligger som regel midt imellom.
Lesbiske par har i gjennomsnitt høyest separasjonsrate og kortest varighet, til tross for høy følelsesmessig intensitet i starten.
Dette antyder at forskjeller i emosjonell regulering og uttrykk faktisk påvirker stabiliteten i relasjoner – uavhengig av kjønnskamp og ideologi.
Vi må tørre å snakke ærlig om dette
Nevrotisisme er ikke skyld. Det er ikke noe negativt i seg selv. Men å late som om menn og kvinner fungerer følelsesmessig likt, og så lage lover og rettspraksis ut fra det, er en grov forenkling.
I saker om barn må vi våge å ta personlighet og emosjonell dynamikk på alvor. Å beskytte barn handler ikke bare om å avdekke fysisk vold – men også om å forstå hvordan emosjonell manipulasjon og kjønnsforskjeller virker i praksis.
Når følelsene blir lov og rettslig praksis, må vi tørre å spørre hvem som får definere virkeligheten.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.