Fedrene som kjemper for sine barn
– I foreldretvister har jeg erfart at mødre ofte sitter med en betydelig definisjonsmakt. Deres fortellinger kan få stor betydning i systemet rundt barnet – i møter med hjelpeapparat, sakkyndige og rettsinstanser, skriver Hanne-Karine Sperre. Foto: Juliane Liebermann on Unsplash
I offentligheten snakker vi ofte om fedre som svikter. Langt sjeldnere snakker vi om fedre som kjemper for å få være i barnas liv. Etter mange år som journalist har jeg sett et mønster som burde bekymre flere enn meg.
Av Hanne-Karine Sperre
Når en forelder forsvinner
I dag tenkte jeg på fedre som mister barna sine – og et samfunn som nødig vil snakke om hvorfor. Denne uken skal tre av mine gode venner i retten. Det er et mørke uten sidestykke.
Alle sakene handler om foreldretvist og samvær. Jeg kjenner mennene godt. De har vært fedre i barnas liv, hatt relasjoner til dem, delt hverdager, ferier og små øyeblikk som bygger tilknytning.
Likevel risikerer de nå å miste kontakten.
Felles for sakene er dette: Mødrene ønsker at fedrene ikke skal være en del av barnas liv.
Jeg biter meg merke i at det ikke er barna som velger fedrene bort. Det er et avgjørende poeng som ofte forsvinner i debatten.
Et lite barn som har hatt en trygg relasjon til faren sin, velger ikke plutselig bort denne relasjonen fordi foreldrene går fra hverandre. Når små barn avviser en forelder de tidligere har vært knyttet til, er det grunn til å stille spørsmål ved hva som har skjedd i relasjonen rundt barnet.
Dette er ikke en påstand om at alle fedre er gode fedre. Det finnes selvfølgelig situasjoner der barn må beskyttes mot en forelder. Spørsmålet burde like fullt også være; ikke alle mødre er gode mødre. Men det er som om vi kvinner har et vern. At det er en pakt, som beskytter oss, selv nå vi oppfører oss dårlig.
Et mønster som sjelden diskuteres offentlig.
Det vi nødig snakker om
I foreldretvister har jeg erfart at mødre ofte sitter med en betydelig definisjonsmakt. De er oftere bostedsforelder. De er oftere den forelderen barnet er mest sammen med etter bruddet. Og deres fortellinger kan få stor betydning i systemet rundt barnet – i møter med hjelpeapparat, sakkyndige og rettsinstanser.
Når konflikter eskalerer, kan dette bli avgjørende.
Gjennom de årene jeg har jobbet i gravesporet har jeg fulgt rettssaker, lest sakkyndigrapporter, intervjuet ulike fagpersoner, lest utallige dokumenter fra barnevern og politi, og gjort dybdeintervjuer med mennesker på begge sider av slike konflikter.
Det som kommer frem, er til tider dypt foruroligende.
“Hvis barn mister en forelder de har hatt en relasjon til, er det et samfunnsproblem.”
Påstander om vold og trakassering fremsettes i saker der dokumentasjonen er svak eller fraværende. Men flere av historiene faller sammen som korthus når de sees nærmere i sømmene.
Dette betyr ikke at vold ikke finnes. Tvert imot.
Men nettopp derfor er det alvorlig når slike påstander brukes i konflikter der de ikke har rot i virkeligheten. Det undergraver tilliten til systemet og er et hån mot mennesker som faktisk lever med vold og overgrep.
Foreldrefremmedgjøring
Internasjonal forskning har i flere år undersøkt fenomenet som ofte omtales som foreldrefremmedgjøring – situasjoner der et barn gradvis avviser en forelder som tidligere har hatt en god relasjon til barnet.
Forskningen viser at dette kan oppstå i høykonfliktsaker der barnet utsettes for sterke lojalitetskonflikter og påvirkning fra den ene forelderen.
Resultatet kan bli at barnet tar avstand fra en forelder det tidligere var knyttet til. Dette er ikke bare et problem for fedre.
Det er først og fremst et problem for barn. Og det kommer tydelig til uttrykk i sakene som går for retten denne uken.
Når konflikten får allierte
Noe annet jeg ofte ser i slike saker, er hvordan konflikter sjelden forblir mellom to foreldre.
Besteforeldre, nye partnere og andre nære personer kan bli trukket inn i konflikten. Fortellinger om den andre forelderen forsterkes. Mistilliten øker. Frontene hardner.
Det som startet som et samlivsbrudd kan utvikle seg til et helt system av lojaliteter og fiendebilder.
Midt i dette står barnet.
Noe av det mest oppsiktsvekkende i to av sakene som skal opp for retten denne uken, er hvem som nå står på vitnelisten.
Tidligere kjærester av fedrene er hentet inn for å vitne om vold og uegnethet. Altså kvinner som tidligere har stått i åpen konflikt med mødrene, og som ikke har lagt skjul på sin forakt for hverandre.
Likevel finner de hverandre når kampen om barna begynner. I retten skal de bidra til å underbygge et bilde av far som voldelig og farlig.
Samtidig forteller mødrene hjelpeapparatet at de ønsker at barna skal ha en relasjon til faren sin. Samvær har blitt gjennomført. Barna har blitt sendt dit. Men ingen akutt fare har blitt meldt.
Det er vanskelig å forstå logikken. Og det er nær umulig å forstå at dette får fotfeste blant de som skal vurdere disse sakene.
Hvis en forelder virkelig er farlig, sender man ikke barna dit. Hvis man sender barna dit, må man også erkjenne hva det sier om historien man forteller.
Slike motsigelser burde vekke flere spørsmål enn de ofte gjør.
Den offentlige blindsonen
I norsk offentlighet snakker vi mye om menn som svikter. Vi snakker langt mindre om fedre som kjemper for å få være i barnas liv.
Vi snakker enda mindre om hvordan konfliktdynamikker kan føre til at en forelder gradvis marginaliseres.
Det betyr nødvendigvis ikke at kvinner som gruppe skal mistenkeliggjøres. Men det betyr heller ikke at vi kan ignorere mønstre når de faktisk finnes.
Hvis barn mister en forelder de har hatt en relasjon til, er det et samfunnsproblem.
Mer åpenhet
Det jeg etterlyser er ikke uthenging av enkeltpersoner. Det jeg etterlyser er mer transparens.
Familietvister foregår bak lukkede dører. Offentligheten får sjelden innsyn i hvordan slike saker faktisk utspiller seg. Dermed kan også fortellinger om hva som skjer bli for enkle.
I andre deler av samfunnet etterlyser vi mer åpenhet når systemer ikke fungerer. Vi burde gjøre det samme her. Ikke for å blottstille mennesker. Men for å forstå hva som faktisk skjer.
Når barn faktisk velger bort en forelder
Samtidig finnes det også en annen virkelighet som må sies høyt. Noen ganger velger barn og unge faktisk bort en forelder. Jeg møter også disse barna.
Når et barn tar avstand fra en mor eller far, kan det skyldes at relasjonen over tid har blitt vanskelig eller skadelig. I slike tilfeller er det ikke alltid påvirkning fra den andre forelderen som er forklaringen.
Likevel ser vi ofte at foreldre i denne situasjonen legger hele ansvaret på den andre parten. I diskusjonsforum og Facebook-grupper kan fortellingene om manipulasjon og fremmedgjøring forsterkes, og konflikten holdes i live.
Det kan være forståelig. Å bli avvist av sitt eget barn er en av de mest smertefulle erfaringene et menneske kan gjøre.
Men hvis alt ansvar legges på den andre forelderen, blir det vanskeligere å gjøre det som faktisk kan åpne en vei tilbake: å stille spørsmål ved egen rolle i relasjonen.
Foreldre som virkelig ønsker å gjenopprette kontakt med barna sine trenger ofte det motsatte av heiarop. De trenger nære mennesker som tør å utfordre dem, som kan bidra til refleksjon og endring.
Uten en slik ærlig selvransakelse kan frontene forbli fastlåste. Og da blir også muligheten for forsoning mindre.
Barnas rett til begge foreldrene
Til syvende og sist handler dette om ett spørsmål:
Hva skjer med barn når en forelder gradvis viskes ut av livet deres? Når relasjoner som en gang var sterke, brytes ned av konflikt mellom voksne?
Det er et spørsmål som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det får i dag. For i disse sakene er det sjelden foreldrene som betaler den høyeste prisen.
Det er barna.
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.