Søksmål utfordrer statens ansvar ved foreldre-fremmedgjøring
STATENS PLIKT: Advokat Rasmus Munch-Søndergaard har reist et prinsipielt søksmål mot Aalborg Kommune og Social- og Boligministeriet, der han hevder at statens passivitet i saker om foreldrefremmedgjøring kan innebære brudd på retten til familieliv etter menneskerettighetene.
Kan statens passivitet i familiekonflikter være et brudd på menneskerettighetene – og få konsekvenser for norsk rett?
Et nytt søksmål i Danmark reiser et prinsipielt spørsmål om statens ansvar i saker om foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje. Advokat Rasmus Munch-Søndergaard hevder at myndighetenes passivitet kan innebære brudd på menneskerettighetene. Etter praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen har staten en positiv plikt til å beskytte familielivet når relasjonen mellom barn og foreldre brytes ned.
Av Bjørn Joachimsen
Saken bygger på en omfattende menneskerettslig argumentasjon hvor statens passivitet hevdes å krenke både retten til familieliv og plikten til å beskytte barn mot psykisk mishandling. I en video publisert på Facebook 2. mars 2026 leser advokaten opp stevningen og redegjør for de juridiske premissene bak saken. Dersom argumentasjonen skulle få gjennomslag, kan den få betydning også i Norge.
Søksmål mot staten
Stevningen retter seg ikke primært mot konflikten mellom foreldrene, men mot myndighetenes håndtering av den. Saksøker hevder at staten gjennom flere år har hatt kunnskap om at kontakten mellom far og barn gradvis ble brutt ned, uten å iverksette effektive tiltak for å beskytte relasjonen.
Dette gjør saken juridisk uvanlig, fordi fokus flyttes fra foreldrekonflikten til statens ansvar for hvordan konflikten håndteres. I tradisjonelle familierettslige konflikter står foreldrene mot hverandre, mens staten fungerer som en nøytral konfliktløser. Her snus perspektivet: spørsmålet er om staten selv kan holdes ansvarlig for å ha latt relasjonen bryte sammen.
Retten til familieliv
Søksmålet bygger på European Convention on Human Rights artikkel 8, som beskytter retten til familieliv.
Gjennom praksis fra European Court of Human Rights er det etablert at bestemmelsen ikke bare beskytter mot statlige inngrep i familielivet, men også pålegger myndighetene en positiv plikt til å handle når familiebånd står i fare for å brytes ned.
Domstolen har i flere avgjørelser understreket at staten må gjøre «alle rimelige anstrengelser» for å opprettholde relasjonen mellom foreldre og barn. Dette kan blant annet innebære å håndheve samværsavgjørelser og iverksette tiltak for å gjenopprette kontakt.
Tidsfaktorens betydning
Et sentralt poeng i praksis fra European Court of Human Rights er betydningen av tid i familiekonflikter. Dersom myndighetene ikke handler raskt nok, kan relasjonen mellom forelder og barn svekkes til et punkt hvor den fremstår som irreversibel.
Domstolen har derfor understreket at statens ansvar ikke bare handler om å forsøke å løse konflikter, men om å gjøre det som faktisk er nødvendig for å beskytte familiebåndene.
I den danske saken hevdes det at myndighetenes passivitet over flere år har bidratt til å konsolidere fremmedgjøringen mellom far og barn.
Foreldrefremmedgjøring som nedverdigende behandling
Et mer radikalt element i argumentasjonen er koblingen til European Convention on Human Rights artikkel 3 – bestemmelsen som forbyr tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Advokaten argumenterer for at systematisk psykologisk påvirkning av barn – hvor barnet utvikler vrangforestillinger om en forelder – kan utgjøre psykisk mishandling.
Dersom en slik påvirkning anses å nå terskelen i artikkel 3, vil staten ha en absolutt plikt til å undersøke forholdet og beskytte barnet mot skade.
Psykologisk påvirkning og tilknytningsforstyrrelser
Søksmålet bygger også på en psykologisk vurdering fra klinisk psykolog Craig Childress, som mener det foreligger en klinisk mistanke om at barna kan ha blitt utsatt for psykisk manipulasjon som har skapt en kunstig tilknytningsforstyrrelse til faren.
I erklæringen beskrives fenomenet blant annet gjennom følgende diagnoser:
Factitious Disorder Imposed on Another (ICD-10 F68.1)
delt psykotisk vrangforestilling (ICD-10 F24)
psykisk barnemishandling (ICD-10 T74.3)
Argumentet er at barnets avvisning av en forelder i slike situasjoner ikke nødvendigvis er et uttrykk for barnets egen vilje, men et resultat av psykologisk påvirkning.
Utfordrer den skandinaviske modellen
Et av de mest interessante juridiske punktene i saken er formuleringen om at myndighetene ikke bare må forsøke å håndtere konflikten mellom foreldrene, men også må ta alle nødvendige skritt for å gjenopprette relasjonen mellom barn og forelder.
Dersom denne forståelsen legges til grunn av en domstol, vil det i praksis innebære at staten kan bli ansvarlig ikke bare for egne inngrep i familielivet, men også for å ha unnlatt å beskytte relasjonen mellom foreldre og barn.
I videoen hvor han leser opp stevningen, formulerer advokaten det slik:
«Det er ikke et spørsmål om myndighetene har forsøkt. Spørsmålet er om de har tatt alle nødvendige skritt for å beskytte familielivet.»
Formuleringen bygger direkte på praksis fra European Court of Human Rights, men utfordrer samtidig den tradisjonelle tilnærmingen i Skandinavia.
I Norge, Danmark og Sverige har myndighetene ofte vært tilbakeholdne med sterke tiltak for å gjenopprette kontakt dersom barnet uttrykker motstand mot samvær. Den juridiske logikken i denne saken er derimot at staten kan være forpliktet til å hjelpe barnet med å overvinne slik motstand dersom den skyldes manipulasjon eller psykisk påvirkning.
Dersom en domstol aksepterer denne logikken, kan det i praksis tvinge frem nye typer tiltak i barne- og familieretten i Skandinavia.
Plikt til aktiv gjenforening
Søksmålet inneholder også konkrete krav om tiltak som representerer en annen tilnærming enn den som tradisjonelt har vært brukt i skandinavisk familierett.
Blant annet kreves det at myndighetene skal:
gjennomføre psykiatrisk utredning av barna
tilby psykologisk behandling
utarbeide en koordinert gjenforeningsplan
arbeide aktivt for å gjenopprette relasjonen til faren
Dette ligner på tiltak som i enkelte land omtales som reunification therapy, en modell som i liten grad brukes i Norden.
Betydningen for norsk rett
Dersom argumentasjonen får gjennomslag, kan den også få betydning for norsk rett.
Menneskerettighetene er inkorporert gjennom Menneskerettsloven (Norge), som gir konvensjonen forrang over annen lovgivning. Norske domstoler må derfor tolke Barneloven (Norge) i samsvar med konvensjonen og praksis fra European Court of Human Rights.
I norsk rett er særlig følgende bestemmelser relevante:
§ 42 – barnets rett til samvær
§ 43 – fastsettelse av samvær
§ 48 – barnets beste
§ 65 – tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser
Norsk rettspraksis viser at domstolene i enkelte tilfeller har reagert på samværssabotasje ved å endre fast bosted eller foreldreansvar. Samtidig er domstolene ofte tilbakeholdne med tiltak som kan oppleves som tvang overfor barnet.
Dersom menneskerettsdomstolen i fremtiden legger større vekt på statens plikt til aktivt å gjenopprette familierelasjoner, kan dette påvirke hvordan disse bestemmelsene tolkes.
Menneskerettslige forpliktelser
Etter å ha lest opp stevningen i videoen publisert 2. mars 2026, reflekterer Rasmus Munch-Søndergaard også over hvorfor han mener saken er nødvendig. Han peker på at det etter hans erfaring ikke finnes systemer i Danmark som gir barn hjelp til å håndtere foreldrefremmedgjørende påvirkning.
Ifølge ham overlates barn i slike situasjoner i stor grad til seg selv. Han mener derfor at saken handler om mer enn en konflikt mellom foreldre. Den handler om hvorvidt myndighetene faktisk oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk skade og til å bevare relasjonen mellom foreldre og barn.
Han fremhever også at politiske myndigheter hittil i hovedsak har fokusert på tiltak som å flytte barnets bosted dersom fremmedgjørende adferd konstateres. Etter hans syn er dette utilstrekkelig dersom målet er å gjenopprette relasjonen mellom barnet og den fremmedgjorte forelderen. Han mener menneskerettighetene også kan forplikte staten til aktivt å bidra til å reparere relasjonen mellom barn og forelder.
Et mulig vendepunkt i familieretten
Den danske saken illustrerer en mulig utvikling i europeisk familierett hvor statens ansvar for å beskytte familierelasjoner får økende oppmerksomhet.
Dersom en domstol skulle akseptere at statens passivitet i slike saker kan utgjøre et menneskerettsbrudd, kan det få betydelige konsekvenser for hvordan familiekonflikter håndteres i fremtiden.
Saken reiser derfor et grunnleggende spørsmål:
Hvor langt går statens ansvar for å beskytte relasjonen mellom foreldre og barn?
Videoen hvor stevningen leses opp og kommenteres er publisert på Facebook 2. mars 2026 og kan sees her:
https://www.facebook.com/reel/2386058738489696
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.