Norsk rettspraksis utfordres av EMD-avgjørelser
STRASBOURG: Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg har gjennom flere avgjørelser understreket statens positive plikt til å beskytte retten til familieliv etter EMK artikkel 8 i saker hvor kontakt mellom barn og foreldre brytes ned over tid. Foto: Zsófia Vera Mezei on Unsplash
Om EMDs krav til statens positive plikt til å beskytte familielivet når kontakt mellom barn og foreldre brytes ned over tid
I en omfattende kronikk i Advokatbladet stiller fire forfattere spørsmål ved om norsk håndtering av samværssaker fullt ut oppfyller kravene som følger av EMK artikkel 8 og praksisen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Kronikken peker særlig på statens positive plikt til å beskytte familielivet når kontakt mellom barn og forelder bryter sammen over tid.
Av redaksjonen
I kronikken «Er norsk rettspraksis i konflikt med EMDs krav til beskyttelse av retten til familieliv?» publisert i Advokatbladet argumenterer advokatene Øivind Østberg, Geir Kjell Andersland og Fridtjof Gundersen, sammen med PASG Norge-styremedlem Bjørn Joachimsen, for at EMD gjennom flere tiår har utviklet en tydelig praksis som stiller strengere krav til statens ansvar enn det som ofte kommer til uttrykk i norsk praksis.
Staten har et selvstendig ansvar
Et sentralt poeng i kronikken er at foreldretvister ikke bare kan forstås som private konflikter mellom to foreldre. Forfatterne viser til at EMD i en rekke avgjørelser har understreket at staten har et selvstendig ansvar for å beskytte relasjonen mellom barn og foreldre når kontakten brytes ned eller hindres over tid.
Kronikken viser blant annet til EMDs formulering om at menneskerettighetene må være «praktiske og effektive», ikke «teoretiske eller illusoriske». Dette innebærer, ifølge forfatterne, at staten ikke kan nøye seg med å etablere formelle rettigheter eller avsi dommer som på papiret gir samvær.
«Staten må langt på vei sørge for at rettighetene fungerer i praksis», heter det i kronikken.
Tid kan avgjøre saken
Forfatterne vier betydelig plass til tidsfaktorens betydning i samværssaker. De viser til flere EMD-dommer hvor domstolen har understreket at langvarige prosesser i seg selv kan føre til irreversible relasjonsbrudd mellom barn og forelder.
Kronikken peker på at dette er særlig relevant i norsk praksis, hvor midlertidige avgjørelser ofte blir styrende over lang tid før saken kommer til hovedforhandling.
«Når tid i seg selv kan føre til irreversible relasjonsbrudd, må også midlertidige avgjørelser vurderes opp mot statens positive plikt til å beskytte familielivet», skriver forfatterne.
De viser samtidig til at EMD i flere avgjørelser har lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig at myndighetene formelt har forsøkt ulike tiltak dersom tiltakene ikke faktisk fører til kontakt mellom barn og forelder.
Barns motstand må vurderes bredere
Et annet sentralt tema i kronikken er hvordan barns motstand mot samvær vurderes.
Forfatterne viser til EMD-praksis som understreker at barns uttalelser må vurderes i lys av mulige lojalitetskonflikter, påvirkning og relasjonelt press – særlig i høykonfliktsaker.
Kronikken fremhever at EMD krever en selvstendig og faglig forsvarlig analyse av hvorfor barnet motsetter seg kontakt, og at det ikke er tilstrekkelig å registrere barnets uttalelser isolert.
Kritikk av svak håndheving
Kronikken retter også kritisk oppmerksomhet mot norsk håndheving av samværsavgjørelser. Forfatterne mener dagens ordning med tvangsmulkt fungerer svakt og at systemet i praksis kan åpne for langvarig samværshindring uten raske eller effektive konsekvenser.
Det vises blant annet til at EMD vurderer statens samlede virkemiddelapparat – ikke bare enkeltstående tiltak – når domstolen tar stilling til om retten til familieliv er tilstrekkelig beskyttet.
Kronikken viser også til at Høyesterett i HR-2025-942-A uttalte at staten må sikre «et helhetlig vern av samværsretten og effektive verktøy for å gjennomføre denne».
Reiser spørsmål om norsk praksis
Avslutningsvis argumenterer forfatterne for at det kan eksistere et rettslig gap mellom EMDs praksis og norsk håndtering av samværssaker.
De peker på at norsk rett fortsatt i betydelig grad bygger på en forventning om frivillig samarbeid mellom foreldrene – også i saker hvor samarbeidet allerede har brutt sammen – og stiller spørsmål ved om dette er tilstrekkelig i lys av de menneskerettslige kravene som følger av EMK artikkel 8.
Hele kronikken kan leses hos Advokatbladet.
Les også vår artikkel: Statens menneskerettslige plikt til å beskytte familierelasjoner
Bli medlem i PASG Norge
– fordi barnets rett til begge foreldre ikke kan ties i hjel
Foreldrefremmedgjøring ødelegger liv. Ikke bare for barn som mister kontakten med en forelder, men også for mødre og fedre som utsettes for systematisk utestengelse, falske anklager og emosjonell sabotasje.
Klikk her for å melde deg inn i PASG Norge
PASG Norge (Parental Alienation Study Group) er en faglig og ideell forening som jobber for å synliggjøre, forstå og bekjempe foreldrefremmedgjøring – gjennom kunnskap, påvirkning og støtte.
Hvorfor bli medlem?
Du støtter en viktig sak: Foreldrefremmedgjøring er en alvorlig form for psykisk vold – og det skjer i skjul, ofte med systemets stilltiende samtykke.
Du blir en del av et fellesskap: Hos oss møter du fagpersoner, foreldre, pårørende og engasjerte støttespillere som vil det samme – nemlig at barn skal få beholde begge foreldrene sine.
Du får tilgang til kunnskap og nettverk: Vi deler forskning, erfaringer, artikler og strategier for hvordan du kan bidra til endring – både politisk, juridisk og sosialt.
Du viser at du bryr deg: Hvert medlem er en stemme for barnas rettigheter – og for de mange foreldrene som i dag står alene i kampen mot urett.